Arkiv | april, 2012

Hva det koker ned til, analyse via destillasjonsmetoden.

12 apr

Ordet mangfold har gjerne et positivt fortegn i vårt samfunn, men det får da være grenser, tenker jeg, idet jeg fullfører nettartikkelen. Fuckings-høyt-utdannet-øvre-middelklasse-kulturimperialist, kommunistrappedame, sinna lesbefeminist, femhundrekronersvibratorfeminist, ekte feminist, elitistfitte, kjerring og helt enkelt: fitte. Kvinntekategorier hos Vågard i debatten med tidsskriftet Fett, i kronologisk rekkefølge.

Nå skal det være sagt, jeg er et aktivt redaksjonsmedlem i nevnte tidsskrift og mine sympatier er selvfølgelig vendt mot denne parten i ordskiftet. Inhabil, altså, det er det jeg er. Men i denne saken står jeg likevel litt på sidelinjen, da jeg ikke har nærmere kjennskap til omtalte arrangement på litteraturhuset, som Vågard kritiserer. Jeg har heller ikke deltatt i den pågående debatten i kjølvannet av Natt&Dag-intervjuet. Teksten vil dermed ikke omhandle saksforhold eller være som en uttalelse fra redaksjonen å regne, men er mer en påpeking (pekefinger) fra meg som privatperson og leser av diverse ytringer fra det siste døgnet.

Dårlig debattkotyme

Fra å starte som kritikk av arrangementet på litteraturhuset i et ladet og provoserende språk koker det hele raskt ned til den simpleste formen for retorikk jeg kjenner: å påpeke at en kvinne er en kvinne. En kjønnet form for ad hominem, der det å kalle en kvinne for kjerring, eller ennå bedre, fitte, er en selvforklarende anklage. Den setter punktum for en argumentasjon som i realiteten ikke har funnet sted. Et norsk ordtak for ad hominem er «Å ta mannen i stede for ballen». Men her snakker jeg altså om å ta ballene i stede for mannen, rent bortsett fra at det er hyppigst brukt på kvinner, altså. (Å bli behengt med baller er derimot en oppvurdering av omtalte person, enten det er en mann eller kvinne.)

I vår likestillings-tid kan man likevel vanskelig gjøre dette uten en ironisk snert. Som barnet som smiler idet hun tas på fersk gjerning må ad hominem-retorikeren avvæpne seg selv med humor. De vet det de gjør er galt. Jeg er overbevist om at når Vågard skriver «Fåkk feministtidskriftet FETT 4 life, jævla fitter. Se dere sjøl i speilet, og FÅKK en seriøs tone overfor dere jævla kjerringer fra nå av.» til redaksjonen, eller «Slutt å rakk ned på sosiolekten min din jævla elitistfitte» til Jette F. Christensen, så er det med en form for ditanse. Det er noe med den simple stilen som tvinger en til det, tror jeg; å ikke ta seg selv helt seriøst. Likevel hører jeg meg selv utstøte gjentatte (hjerte)sukk mens jeg leser igjennom det som er publisert på nettet. Hvorfor ender vi opp her? Igjen!

Åkei da, dette er vel faktisk fittetryner.

Det er godt mulig at Vågard spiller på en rap-klisjé-sjargong jeg ikke er inneforstått med, og at det i dette tilfellet kjennes ekstra deilig å være kjønnsdiskriminerende og ukorrekt, nettopp fordi vi er et feministisk tidsskrift og dette er en åpenbar trigger-knapp. Men likevel, hvorfor? Det er den færreste delen av befolkningen som er medlem av et feministisk tidsskrift, og likevel er fitte, kjerring, eller fittekjerring, en av de vanligste kjønnsreduserende anklagene en kvinne møter. I nettdebatt, på vei hjem fra byen, på butikken. Man kaller henne fitte, og med ett er hun bare kjønn. Og en kjønnsdel kan jo ikke mene noenting som helst, ikke objektivt i allefall. Alt en kjønnsdel uttrykker er kjønnet, og dermed også suspekt og preget av kjønnslige egeninteresser. Det er så kjedelig! Det er det jeg får lyst til å rope. Det er kjedelig, det er irrelevant og det stopper dialogen!

Når noen kaller noen «fitte», og med dette ene ordet mener å kapsle inn alt som må sies, alt som er vesentlig, alt et menneske ér, provoserer det. Det forfekter et menneskesyn, for ikke å snakke om menneskeforakt, som reduserer mennesker til omvandrende kjønnsorganer. Hva det koker ned til er at det finnes kun to typer mennesker, mennesker som har baller og mennesker som er fitter, hvor førstnevnte er mer verdt enn den andre. Det er nettopp denne logikken fitte-retorikken bygger på, fordi det å si at noen er en fitte reduserer personen til annenrangs, dømt til å tape i en konfrontasjon. Og denne logikken er så omfattende at den drar alle med seg. Mor, søster, tante, datter, bestemor. De har fitter alle sammen. Man skulle tenke litt på det neste gang man vurderer å flagge fitteforakten.

Det handler om respekt. Yo.

Lenke

Söta Syster

8 apr

Sverige altså. Jeg er fan. Jeg orker ikke late som noe annet. Jeg synes de er hakket kulere enn oss på flere måter. De har koselige kallenavn som en selvfølgelig del av dagligtalen. Tant, dagis, fika. De serverer i fullt alvor barndomsdrømmen smörgåstårta som en delikatesse, der de stapper det beste pålegget de vet i et berg av brødskiver, smører ost eller majones utenpå, og pynter med enda mer pålegg. Genialt! Og dessuten har de en slags personlig relasjon til sin fotgjengerfigur, som de kaller Herr Gårmann. Men mest av alt ser jeg kanskje opp til deres evne til å skape gode, håndfaste produkter av sin kvinnekamp. Fittstim, Feministisk Initiativ, Dokumentet.

Smörgåstårta: Donald-kjøkken!

Sistnevnte eksempel er en ny stjerne i min bok. Blant flere småautistiske hang-ups i mitt liv, er radio, og her radiodokumentare rspesielt, ett av mine lodd. Jeg saumfarer nettet, podcaster skamløst og tilbringer urovekkende mange timer med audio-input (jeg forsvarer det med lite visuell-input i form av TV og lytting som potensiell sekundæraktivitet). Det er gratis, det er givende og det gjør meg til et konglamerat av fun-facts, seriøs kunnskap og dramatiske anekdoter. Uansett; en av mine nyeste radioromanser er med Sverige P1s Dokumentärredaksjon. Oj, va bra! Og igjen; det de er påfallende gode på, om jeg skal sammenlikne de med liknende redaksjoner, er å gi lyd til kvinnen. Bokstavelig talt. De gir lyd til historier om kvinner, et talerør til den kvinnelige stemmen, kontentum til kvinnelige anekdoter, de skaper rabalder rundt kjønnslig urettferdighet og igangsetter debatterende stemmer. For meg er det den indre røsten som italesettes og lyden av nye tanker som rikosjerers mot hjernebarken.

I dag er det Susanne Björkmans «Hvad är det ni tjejer vill, egentligen?» som har holdt meg med selskap under søndagsfrokosten. I 1978 utgav kvinnelige journalister i Aftonbladet skriftet Dokumentet der de tar et oppgjør med kollegene og avisens kvinnefientlighet, både i avisens profil og på arbeidplassen. Björkman følger en av Dokumentets forfattere på jobb en tid etter utgivelsen. Fascinerende og provoserende. Satan så mange kuler 70ernes kvinner har tatt for oss i baktroppen. – Det er faktisk verdt i minnes, for ikke å snakke om hylles! Slik høres en av mine radiotanker ut. Og en annen: – Hvordan er det i dag? Björkman lagde en slags oppdatering i 1999 «I händelsanars centrum» som ikke nødvendigvis er oppløftende lytting. Selv måtte jeg ta meg selv i å tenke på Dagbladet.no da jeg lyttet til en diskusjon mellom den kvinnelige journalisten og en mannlig kollega om et illustrasjonsfoto. En kvinnelig rallykjører hadde vunnet 1. plass i et race. Den mannlige journalisten ville bruke et gammelt foto, det kvinnen er avbildet med nedbrettet kjøredress, bar overkropp og baksiden vendt mot kamera. Da den kvinnlige journalisten spør hvorfor de ikke kan bruke et nyere bilde av hennes ansikte, får hun som begrunnelse at førstnevnte foto har en større «dragningskraft». Jeg fnyser og tenker samtidig at liknende diskusjoner antakelig finner sted hver eneste dag i flere av våre nettaviser, der klikk-tall er for en fetisj å regne.

Uansett; viktig historie og dokument om Dokument og presseetikk. Hør, hør! Og gir det mersmak, finnes godbiter i massevis. Jeg kan særlig anbefale; «Vårdbiträde sökes», «Som en hora», «Rösten som ingen hörde», «Kjärlekens fältslag», «Madonnan och skökan», «Han var för bra för å va sann», «Barna var hans», «Min mans hustru», «Mamma och skruvmejslarna», «Istanbuls mörka måne». Nok å ta av og mer der det kom fra, altså.

Lytt, nyt, lær!

PS. Min hyllest til Sverie og P1 skal på ingen måte tas til inntekt for en nedvurdering av P2s Radiodokumentaren. P2s dokumentarer er ofte særs gode, og redaksjonen er faktisk den mestvinnende av alle som deltar i det årlige Prix Europa (radiodokumentarenes Oscar). Min favoritt er 2004-vinneren «Den brune pakken. Arven etter far». Aldri har radio vært så ørebevende spennende!

Gutt på leting etter rom i sentrum? Jeg kan ikke hjelpe, desverre.

4 apr

Dette til tross for at jeg flytter 1. mail og nå har et ledig rom til leie midt i smørøyet. Det er et fint rom. Stort, lyst, høyt under taket, stukkatur og to doble vinduer. Leien er blodpris (4300) men billig i forhold til markedet. Skulle ikke være noe problem å finne leietaker.

Men jeg kan altså bare velge innenfor en gruppe som utgjør halvparten av befolkningen. Da jeg skrev til huseier at jeg skulle legge ut annonse, fikk jeg beskjed om å finne en jente, siden vi er et «jentekollektiv». Er vi det? Fra når? Jeg har nå bodd på dette rommet i eviglange fire år nå, og er det desidert eldste medlemmet. Nå har vi valgt å rekruttere selv, fremfor å si opp kontrakten, og riktignok har alle leid videre til jenter. Men dette er altså vårt eget valg. Og det kan nok diskuteres. Men uansett er det selvvalgt, og i alle de andre etagene huseier leier ut til bor det både gutter og jenter.

Jeg har ofte lurt på hva gutter synes om dette at de er uglesett på leiemarkedet. Til dags dato har jeg faktisk aldri hørt en oppglødet tirade, ikke engang et oppgitt utfall, verken i mediene eller vennekrets, der en gutt forbanner alle huseiere og deres kjønnsdiskriminering. Utleiers holdning bygger på en antakelse at gutter flest er mer tvilsomme enn jenter i bosfæren. Hva dette består i er jeg litt usikker på, men har en forestilling om at det handler om igjengrodde oppvaskbenker, nedgrisede toaletter og mumifiserte grandisstykker i sofasprekkene. – Ve, den mannlige leietaker, alt han berører blir til mugg! Noe slikt… Uansett; hvorfor er det ingen som roper ut? Er fliringen i sjegget oppriktig når noen kaller dere grisegutter, eller er det en avvæpning av et faktisk ubehag?

Husleieloven § 1-8. lyder:

Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn eller nedsatt funksjonsevne. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved slik diskriminering gjelder likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Image

Mannlig leietaker? Neitakk!

Men dette gjelder som så mye annet ikke i praksis. Da jeg skrev til huseier at det var vi som bodde der som bestemte om det var et «jentekollektiv» eller ei, svarte han at «Heidi (deilig hersketeknikk) det er jeg som bestemmer hvem som skal bo i mine leiligheter. Nå har du leiet hos meg så lenge at det burde du vite nå.» Jeg repliserte at han som har leid ut så lenge, burde kjenne husleieloven. Likevel vet jeg jo godt at jeg kommer til å leie videre til en jente. Ikke engang jeg orker å ta opp kampen i rettferdighetens tjeneste, så da tenker jeg at det sikkert er veldig mange andre, de fleste, som tar samme avgjørelse. Nok en deltakelse i myten om gutten som urenslig og ute av stand til å ivareta et hjem.

Faen ta.

PS. Siste melding fra huseier:

«Heidi (arg!!!) Jeg har sagt mitt om dette. Alle visste om dette og alt annet da de flyttet inn. Dette er siste meldingen du får fra meg. Når du finner jenta som passer inn i kollektivet kan du kontakte meg igjen

Bilde

Hilsen fra Astrid?

3 apr

Hilsen fra Astrid?

Og hvem andre dukker vel opp til frokostkaffen? Jeg velger å ta det som et tegn fra Gud. Hun var sikkert jentejente og guttejente sjæl. Eller er det en tipping av hatten fra Lindgren? Uansett må det bli en bra dag.

PS. Hadde glemt at Tommy ler som Flipper.

Pippi er en jente, jente!

1 apr ...eller barnlig humor?

Jeg kom med et tilgjort stønn i det jeg knakk hodet bakover og videre rullet det i retning iPhonen, som jeg sendte et olmt blikk. Radioappen var satt på P2, jeg stod i dusjen og høyttalerne var skrudd på maks. – …jeg mener, du har vel aldri vært så interessert i sånne jenteting, sitte pent og stille og kle deg i kjole? Du likte sikkert Pippi kan jeg tenke meg? Nei! Nei! Nei! skriker jeg inni hodet mitt og begynner å skrive en mental tekst der jeg står og skrubber meg med hissige bevegelser. Beveget, det var det jeg var. Av sinne.

Mine ransakelser, både av selvet og den verden jeg omgir meg med, stammer ofte fra følelsen av ubehag. Alt som er vanskelig interesserer meg. Og jeg kan ikke huske første gang jeg kjente dette spesifikke ubehaget, dette som romler i magen hver gang jeg hører noen definere seg som en guttejente, men den har vært der i mange år, og tiltatt med tiden. Nå var den altså så påtrengende at jeg kom med oppgitte teatralske stønn selv i enerom. Det var på tide å finne kilden.

Radiostemmen var hyggelig og innsmigrende. Rammen var et ukritisk lanseringsintervju i forbindelse med Heidi Marie Vesterheims siste plate. Det skulle være god stemning i studio, og programlederen legger forholdene til rette for at Vesterheim skal lansere seg selv som en av disse vellykkede kvinnene som var guttejenter i oppveksten. Det som kjennetegner guttejenten er fysisk aktivitet, gjerne litt vågal: klatring i trær, kappkjøring på sykkel, epleslang og så videre. Utover dette kan man kjenne guttejenten på motstanden til upraktisk tøy man ikke bør få grønske på. Lyserosa blondekjoler og hvite småsko er typiske hatobjekter for guttejenta. De liker ikke å sitte stille lenge av gangen, ler høyt og løper fort. Den voksne guttejenten derimot er ikke en videreføring av disse egenskapene. Tvert imot. Det er nettopp derfor historien typisk fortelles til storøyde tilhørere. Du? Guttejente? Sannelig, det får man si. Kult.

...nå kurert.

Forhenværende guttejente

Det er vel her mitt problem starter. Mitt ubehag bærer en følelse av svik. Jeg føler meg forrådt hver gang en kvinne lanserer historien om guttejentebarndommen og dens fantastiske eventyr. «Jeg var en av gutta» sier de, og mitt hjerte brister. Hvorfor?

Jeg var ikke en guttejente. Nesten alle vennene mine var jevnaldrende venninner. Vi lekte ofte med Barbiedukker. Jeg elsket å dra på handleturer med mamma for å finne nye klær ved skifte av årstider, og best var våren, fordi da fikk jeg gjerne en penkjole eller lette små tøysko som bare tålte bart føre. Det fantes to gutter i nabolaget, men hver gang vi lekte med de endte det gjerne opp drama og tenners gnissel, fordi vi stadig byttet på hvem av oss som var kjærester med de. Når jeg hører guttejentemyten blir jeg oppriktig sint, selv når den tas i besittelse av en C-kjendis på andre siden av kloden. Er jeg sjalu? Hadde jeg en ulykkelig barndom, og som resultat et ønske om at hele verden måtte lide samme sjebne?

Nå er det ikke hvemsomhelst som kan dra guttejentekortet. Opplevelsen av kontrast er avgjørende. En som bærer guttejentebarndomen som en medalje på brystet er gjerne iført en svært feminin uniform. Den forhenværende guttejenta er en som nå har tatt skrittet over i jentejentas territorie og manøvrerer seg gjennom hennes univers med stilsikker stiletthelgange og fransk-manikyrfingerspitzsgefühl. Salma Hayek er et nylig eksempel. Eller vår egen Märtha Louise. De har både fått nyte godt av guttens frihettrang, protest mot det konforme og autoriteter, samtidig som de nå mestrer kunsten å være en kvinne og er sentrum for maskulint begjær. Det beste fra begge verdener og begge deler selvvalgt. Det er slik det fremlegges. Brita Møystad Engseth eller Erna Solberg kan ikke dra guttejentekortet. Deres femininitet er ikke åpenbart befestet for enhver.

...eller barnlig humor?

Maskulin iscenesettelse av tungen?

Jeg føler meg sveket. De stjeler! Tenker jeg, i et på samme tid irrasjonelt og klart øyeblikk. De stjeler barndommen min! De grafser til seg land de ikke eier og bygger skyhøye gjerder med definisjonene sine, tenker jeg, og rister hardt på sjampoflasken. Nå har jeg blitt selvrettferdig, og den tomme beholderen kastes ned på gulvet. Jeg var ingen guttejente. Jeg var en jente. Jeg lekte med Barbie, elsket å pynte meg, snoket i mammas sminkepung, subbet rundt i huset i hennes røde pumps og tagg henne om å lakke neglene mine. Samme jenta løp også det raskeste hun kunne ned på fotballbanen hvert eneste skolefriminutt, dro på oppdagelsesferder i skogen og tilbrakte endeløse timer under basketballkurven i bakgården for å lære seg den perfekte serven. Jeg gikk på epleslang, røyket strå med stjålne fyrstikker og dro ett og ett ben av stankelben på murveggen for å se hvordan de fortsatte å sprelle. Dette er også min barndom. Jeg, en jente. Eller jentejente om du vil, jeg tar det som en hedersbetegnelse, selv om jeg ikke helt føler behovet for fordoblingen. Og det er vel noe av dette jeg føler jeg mister hver gang en kvinne på nytt forteller myten om guttejentebarndommen. – Du deler verden i to og stenger meg ute fra halvparten, har jeg lyst til å rope mens jeg rister de i armen. Og det som kanskje er ennå verren er at de oppvurderer alle erfaringene som tilhører «gutt» og nedvurderer samtidig de som tilhører «jente». Hvor mange menn skryter av å ha vært en jentegutt?

Jeg vokste opp i en familie der lørdagskvelden var ukens høydare. Da jeg så pappa på vei til dusjen i slåbroken visste jeg at mamma var i gang med å bake ut en langpannepizza, Torolasagne eller liknende delikatesser. Pappa staset seg litt for mamma på lørdagskveldene. Hoppet over morgenbarberingen, tok en dusj før middagen og kjemmet håret med en fintagget kam. Men best av alt (o´lykke!) han barberte seg og spanderte et par dråper Old Spice på kinn og nakke. Jeg husker den flotte barberkosten, de langsomme og utstuderte dragene med høvelen over ansiktet, spent som et lerret med en munn i stram o-form. Lyden av høvelen som pisket vannet i vaskeservanten før han begynte på en ny stripe. Jeg stirret fascinert på ham i speilet, og en dag kom pappa på den geniale ideén å gi meg en gammel høvel, uten blad (dette forstod jeg ikke før mange år senere), så jeg kunne være med på hans eksotiske lørdagsritual. Jeg husker skummet som en magisk komponent, som fra å være en liten klatt med gele på noen sekunder vokste seg til en stor, hvit skumdott. Og den myke kosten som jeg brukte til å børste den myke kremen ut over ansiktet før jeg skrapet det av ved å herme pappas bevegelser. Old Spice fikk jeg ikke, dog. Kanskje like greit.

Undertegndede håper hun i fremtiden ikke vil behøve å ta stilling.

Prinsesseprinsesse, prinseprinsesse, eller Ingrid Alexandra?

Ettersom jeg er blitt eldre er dette blitt et høyt skattet minne for meg. Sammen med mange andre. Men grunnen til at jeg liker å fortelle om dette i voksen alder ligger unektelig kontrasten mellom det særs maskuline og den barnlige naiviteten. Og det gir kredibilitet for en jente å trå inn i en maskulin sfære. Den samme effekten oppnås ikke om jeg forteller hvordan mamma lærte meg å strikke, bruke hårfjerningsvoks på leggene (au!) eller hvordan vi satt i sofaen med salongbordet fult av remedier og hadde «hjemmespa» på søndagene. Jeg fikk låne ansiktsmasker og kremer jeg trengte like lite som en runde med barberhøvel i ansiktet. Men der den sløve barberhøvelen kan sees som et individuelt opprør, kan hjemmespaet sees som indoktrinering. Og om det finnet ett fremdtredende trekk ved vår kultur må det være fremdyrkelsen av individet og egenarten i historien om oss selv.

Men det handler om mer enn dette. Forsøk å kjenne litt på ubehaget i et scenarie der en sønn, idet han stadig beundrer sin mors sminkelegging på badet, får en innføring i kunsten ved å prøve seg frem på sitt eget ansikt. Dette blir en lørdagstradisjon for de to. Mor og sønn sminker seg sammen før middag. En ekvivalent til min barbering, men med et helt annet potensiale for ambivalens og avsky. Hvor mange jenteguttbarndommer finner vi, med positivt fortegn, i mediene sammenliknet med guttejenter?

Jeg blir så sint når jeg får servert historien om guttejenta, fordi de tar fra meg kompleksiteten. Myten smitter over på fortiden og gjør den mer ensrettet, strømlinjeformet og, ja, kjedelig, enn hva den faktisk var. Når noen ber meg ta stilling til om jeg var en jentejente eller guttejente, og dette blir en konvensjonell stilingstagen, begynner jeg å glemme at jeg for eksempel bygde en trehytte i skogen, for deretter å hente Barbiene mine og leke med de der, med radikalt nye muligheter for fantasiuniverset rundt figurene. Og jeg blir så sint, fordi i tillegg til at mine minner forsimples, skal jeg også kjenne større stolthet over bygging av trehytten enn Barbieleken, uavhengig av hva jeg selv oppskattet på den tiden. Jeg føler meg sveket hver gang noen går med på guttejente-jentejente-premisset fordi den undegraver det faktum at barn er barn. En av deres fremste egenskaper er nysgjerrighet og vitebegjær. De kommer aldri i en ferdigstøpt form. Det setter også opp et firedelt univers der jentejente, guttejente og guttegutt er godkjente kategorier, men krysningen jentegutt i beste fall er latterlig, i verste fall uakseptabelt. Og jeg blir forbannet når Pippi Langstrømpe skal trekkes inn i dette komplottet, da hun ofte nevnes som inkarnasjonen av guttejenta. Egenrådig, obsternasig, individuell, aktiv og sterk. – Kan jeg være så snill å rekke opp hånden for å påpeke at dette på ingen måte kun gjelder for barn som dyrker guttesfæren, spør jeg ansiktet i speilet, idet jeg tørker bort dampen. Det er et resultat av vår egen hang til å finne systemer selv der det ikke finnes noen, noe som ikke alltid slår heldig ut. Jeg elsket Pippi, spesielt hennes sans for avantgarde mote og stilmiks fenget meg (ingen skal komme her og fortelle meg at den jenta ikke var utstudert i sitt forhold til estetikk). Senere i oppveksten ble Lisa Simpson en favorittfigur. Hos henne var det fremfor alt en ukuelig retterdighetssans, stor intelligens og rørende empati som talte til meg. Var Lisa Simpson en jentejente? En flink pike? Og hvis så, gjør det henne mindre verdt som forbilde?Jeg føler meg sveket av guttejente-kvinnene, fordi jeg selv var en jentejente i min barndom. Og en guttejente. En jente, uten forstavelse, men først og frem et barn. Jeg var et barn i min barndom, og jeg gjorde og opplevde mye rart. Mye fint. Mye vondt. Mye morsomt. Slik er det for de fleste. I forskjellige situasjoner kan ett og samme menneske fremstå som både modig ridder eller feig reddhare. Er det ikke noe ekstremt sårbart over måten Pippi dyrker sin fraværende far, for eksempel? Eller heltemodig i hvordan Lisa stadig trår ut av mengden for å forsvare de svakeste? Jeg vil gjerne ha meg frabedt et mediesamfunn der vi snakker om guttejenta som en reell karakter. Og jeg vil ha meg frabedt en samtid der det som anses for klassisk feminine barndomsminner ties, glemmes eller nedvurderes, uavhengig om de minnene tilhører en jente eller en gutt. Jeg nikket enig til meg selv i baderomsspeilet. – Det er herifra ubehaget stammer, tenkte jeg, og løftet armene ut mot siden, flakset litt. – Det kommer fra tilstramningen av den kjønnede tvangstrøyen, som jeg stadig kjemper for å løsne.