Arkiv | juni, 2012

Hvem er redd for Tone Damli?

28 jun

«Det som er individuell frihet for den ene, er tvangstrøye for den andre.» skriver Heidi Helene Sveen i sin kronikk i mandagens Aftenposten. Og med dette oppsummerer hun også mine tanker idet jeg fullfører artikkelen. Det er både et viktig og et vanskelig poeng. Om to motstridende strategier søker samme mål tvinges man til å velge. Der Sveen ser seksualiseringen som tvangstrøyen heller jeg mot å velge sexkritikken.

Nå skal det være sagt; å rope på moralen gjør deg i vår tid sjelden populær. Faktisk vekker det som oftest harme og latterliggjøres over en lav sko. Derfor er jeg sympatisk til Sveens varsko. Vi bør alle tenke over hvorledes våre handlinger påvirker både våre samtidige og fremtidige generasjoner. Pur unge jenter som poserer i undertøy med sløvt blikk og halvåpen munn er ikke morsomt på noen som helst måte. Det er alvorlig og det er skremmende. Likevel holder ikke argumentet om at den enes frihet er den andres tvangstrøye som grunn til å begrense artistens bevegelsesrom. Det er bare å flytte tvangstrøyen fra den ene til den andre, en slags bluferdighetens stollek. Det løser ingenting.

Integritet?

Sveen påpeker at det finnes dyktige, kvinnelige artister som selger plater og konsertbilletter uten å opptre lettkledd, og spør seg derfor hvorfor enkelte kvinnelige artister da utviser denne «iveren etter å redusere seg selv til kropp»? Er det dårlig selvfølelse? Er de blitt lurt av menn? Rent bortsett fra at forslagene er tvilsomme spekuleringer opererer de også med et premiss om at en seksualisert kropp er et onde. Dette er en uønsket forenkling av virkeligheten. For det første er det ikke mulig å «redusere seg selv til kropp». Det finnes ikke noe levende menneske som er bare kropp, ei heller popartister. Det motsatte er også tilfelle; det finnes ikke talent som ikke er kroppsliggjort. Artister er mennesker, mennesker er kropper. Hvordan vi velger å være denne kroppen manifesterer seg i like mange variasjoner som det finnes mennesker på jorden: ikke rart at også popindustrien befolkes av ymse slag. Vi har for eksempel Ane Brun, Susanne Sundfør og Tone Damli Aaberge. Alle disse viser frem en kjønnet kropp, alle er de seksualiserte kropper Jeg synes ærlig talt det ville være en undervurdering av både Brun, Sundfør og seksualiteten forøvrig å hevde noe annet.

Men ifølge Sveen er det altså kun de to sistnevnte som «ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet». I følge hvem? Like lite som Sveen vet jeg hva som foregår inne i hodet til Damli Aaberge, men jeg mistenker at om hun ble spurt om hun ønsket å kombinere poptalentet med integritet, ville hun svart ja. Problemet er vel at definisjonen av integritet varierer, og Sveens bruk av begrepet antyder at å spille på sin seksualitet står i opposisjon til å opptre med integritet. Gjelder dette også for Elvis? Michael Jackson? Justin Timberlake? 

Integritet?

Det ser ut for meg som om vi med Sveens logikk ender opp med å male oss inn i et lite hjørne der den kvinnelige kroppen gis lite rom. Eller ennå verre: den truer den kvinnelige integriteten. En popartist leverer en kulturell pakke: musikk, klær, video, konserter. Forskjellige artister er forskjellige pakker, forskjellig sammensatt og forskjellig vektet. Heldigvis. Noen liker Rihanna, noen liker Sundfør. Mange liker begge. Det er ingen motsetning.

Unge tenåringsjenter er ikke popartister. De bør ikke legge ut lettkledde bilder av seg selv på nettet for å oppleve anerkjennelse, eller eventuelt fiasko. Men dette ansvaret skal vi ikke plassere i popindustrien. Popartister er heller ikke popartister. Misforstå meg rett. Den pakken de leverer som popartister er nettopp et produkt og ikke essensen av et menneske. Kanskje ligger en av nøklene til endring i å synliggjøre dette for våre unge. En musikkvideo er en fantasi, en fotoserie er retusjert, popmusikkens fremste oppgave er å fenge, ikke å portrettere virkeligheten. Hva med å øke bevisstgjøringen rundt kunstuttrykket, fremfor å begrense det?

Sveen skriver selv at «fokuset bør ligge i å utvide reportoaret til unge kvinner, ikke snevre det inn». Jeg er helt enig. Men å gjøre kroppslige uttrykk for kvinnelig seksualitet til noe amoralsk vil nettopp gjøre det Sveen kritiserer «de som villig spiller på sex» for å gjøre: sementering av tradisjonelle kjønnsroller. 

Hvis man er tjukk da?