Tag Archives: feminisme

Den nakne sannhet – kort oppfølging.

31 mai

Noen ganger kan det føles som om en usynlig hånd styrer verden slik at en spesifik ting man er opptatt av synes å følge en ved å dukke opp tilfeldig ved flere anledninger over en kortere periode. Det er kjekt, fordi man kan få følelsen av at det man er opptatt av igrunn er særs relevant, dessuten er det noe forlokkende ved følelsen av at verden er litt magisk, men egentlig er det vel egentlig bare en selv som har tatt på seg et sett imaginære briller som filtrerer informasjon på en bestemt måte. Uansett; like etter å ha publisert teksten «Den nakne sannhet» kom jeg over et fantastisk eksempel på denne dobbelbundne kommunikasjonen der mediene priser kvinner for å gi blaffen i kroppskritikk, samtidig som de igrunn demonstrerer nettopp det motsatte. Jeg vil derfor dele utvagte godbiter fra en bildeserie på seher.no under tittel «Ser rumpa mi stor ut i denne?» og ingress «Her er jentene som ikke bryr seg.» Følgende er altså eksempler på kvinner som ikke bryr seg om hvordan bakenden tar seg ut:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PS. Ikke spør hva jeg gjorde på seher.no in the first place.

Den nakne sannhet.

29 mai

Eirin Hagstrøms korstog mot Christer Falck og kroppshysteriet fortsetter. I juniutgaven av FHM stiller hun for andre gang som forsidepike og øyegodt i undiken. Ti kilo lettere, men med økt pondus hva selvbildet angår. Den ubehagelige opplevelsen av å bli kalt chubby av Falck på riksdekkende TV har hun lagt bak seg. «Jeg er mye tryggere på meg selv nå. Jeg er jo uansett en av de som har kommet best ut av det hele» sier hun til FHM. Den som ler sist ler best, men jeg klarer ikke overhøre det ubehagelige skjæret av dissonans. Det er noe påtvunget i latteren. Og hvem er det som ler?

De siste tiårene har det dukket opp en diskurstrend blant unge, vakre kjendiskvinner. Diskursen opptrer særlig i magasinintervjuer i form av et nærgående intervju. Det oppstår en dobbeltbundet kommunikasjon der uttalelser om kropp og selvbilde gjennom formen sender det motsatte signalet av hva som uttalles med ord. Gitt en anledning til å snakke om samtidens krav og forventningspress om en idealkropp, samt sin egen sårbarhet og tilkortkommenhet overfor disse, lar kjendiskvinnene klærne falle for å akkompagnere uttalelsene med lettkledde bilder. En tillitserklæring til leseren og et møtepunkt for felles erfaringer og mål: – Vi har begge en kropp og vi er begge menneskelige, døm meg mildt og elsk deg selv! Historien som skapes forteller om kvinnenes utvikling av kropps og selvbilde. Den forteller grovt sett om en utvikling fra usikkerhet og lidelse til aksept og ro. Det er fortellingen om en dannelsesreise gjennom selvforaktens mørke dal til selvtillitens frelse. Diskursen skaper en form for overgangsritual, der hun endelig er trygg nok på seg selv til å vise seg naken, i dobbelt forstand.

Ulyden jeg aner, det påtvungne i latteren, den sure tonen, oppstår i møtet og mellomrommet mellom tekst og bilder. For hvem er det disse kvinnene poserer? På forsiden av FHM står Hagstrøm med ryggen mot kamera ikledd en skinnvest og lett gjennomsiktig blondetruse. Hun ser seg tilbake over skulderen med et trassig, lett utfordrende blikk. Hvem er det hun ser på?

Ulyden, dissonansen i den kjente visa, oppstår idet innhold og form kommer i utakt. Det er så åpenbart at disse bildene søker sin mottakers blikk. Det er vi som skal se kvinnen, ikke kvinnnen som ser seg selv. Bildene forteller om en som vil bli sett, en som vil anerkjennes, en som stiller seg til skue for å bedømmes. Om historien om selvbildets dannelsesreise handler om å flytte bekreftelsesbehovet fra omgivelsene (ukontrollerbart, uforutsigbart) til en selv (stabilitet, ro), blir ikke en iscenesatt posering for det bekreftende blikket en undergravende faktor? FHM kaller Hagstrøms bildeserier for «revansj». Mot hvem? Hva er beviset på en veldreiet kropp et argument mot?

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest flerfoldige intervjuer med avkledde kjendiskvinner er at om kroppen er vakker, kan du fortelle om komplekser. Hagstrøm, som ikke er overvektig, kan snakke om hvor ubehagelig det er å bli kalt «chubby». Om problemene ikke er for reelle, kan du vise de frem. Det sies ikke eksplisitt, men synges imellom linjene. Dissonansen. Det urytmiske refrenget som skaper et sinne og ubehag hos meg. Man kan ikke riktig sette fingeren på det, men det klinger med i de blandede signalene. Bildebeviset legges ved for å avvæpne intime betroelser. – Jeg er ikke perfekt; se min perfekte kropp! Den erotiske kapitalen balanserer debet/kredit.

Noen ganger blir likevel sårbarheten for åpenbar, og bildebevisets desperasjon for tydelig. Når Hagstrøm igjen stiller opp for FHM i en ny og bedre utgave, undergraver hun sin egen integritet, både hva angår fortid og nåtid. Hvis hun var trygg og fornøyd i sin kropp, hvorfor forandret hun den? Og dersom hun løy om selvbildet da, hvordan vet vi om hun snakker sant nå? Nå er det verken ønskelig eller mulig å fastsette Hagstrøms følelser for sin egen kropp, det er heldigvis en privatsak (selv om enkelte synes å mene noe annet). Men er det ikke nettopp den samme funksjonen, eller divergensen, som preger hele denne betroelsesgenren? I Hagstrøms tilfelle blir det så tydelig, fordi hun har gitt oss to motstridende selvfremstillinger. Men den samme sprikende logikken finnes også innen samme reportasje. Hvorfor inkluderer historien om aksept bilder på kroppshysteriets premisser? Kroppen forteller en annen historie.

Elles kvinne fra folket.

I augustnummeret av motebladet Elle i 2009 hadde redaksjonen invitert fem kvinner til å snakke ærlig og åpent om forholdet til sin egen kropp under parolen «Kropp er topp». I forlengelsen av dette skulle kvinnene la seg avbilde uten klær, uten sjenanse og uten skam. Fem vakre kvinner, hvorav tre kjent gjennom modellyrket. De ærlige bildene er diskrét utført, med påkledende poseringer og delikat retusjert. Repotasjens estetiske form taler det uttalte budskapet midt imot. «Kropp er topp» blir i beste fall en flertydig tekst, men mest av alt fremstår den som en parodi på seg selv.

Kroppen kan være brutalt ærlig i sin kommunikasjon. Tross bearbeidelser kan den forråde sin beveger med sin blotte tilstedeværelse. Da den britiske supermodellen Sophie Dahl rundet tyve år var hun på høyden av sin karriere. Hun ble hyllet av kritikere og moteskapere for sine sunne former. I etterskjelvene fra heroin-chick-epoken var hun et velkomment avbrekk. Med sin størrelse 42/44, 183 centimeter, hevet hode og direkte blikk fremstod hun som sterk og selvsikker. Motebladene brukte Dahl ikke bare som modell, men som bevis på at et skjønnhetsideal uten anorektiske trekk var mulig. I tillegg til high fashion model ble hun kjendis kun i kraft av å være en annerledes kropp. Men noe skjedde.

Metaforen om det tveeggede sverdet kan her med fordel byttes ut med den rhizomatiske planteveksten, tenker jeg. Rhizomet er en plante der enhetene over bakken synes adskilt, mens den i virkeligheten er én stor organisme med et nettverk av røtter under jorden uten et bestemt senter eller utspring. Om vi ser for oss at kulturen er en rhizomatisk plante, kan vi tenke oss at om vi forsøker å plukke en av dens blomster kan vi, uten å mene det, dra med oss et nett av røtter og sammenbindinger som knytter denne éne blomsten med flere andre. Hvilke andre har vi ikke fullstendig oversikt over, nettverket ligger skjult under overflaten. Å hylle noen for å være annerledes vil alltid også understreke annerledesheten, og med dette styrke skillet mellom den omtalte og det normale. Det finnes ingen løsning på denne velmente utstøtingen. Og noen ganger blir ønsket om å tilhøre flokken overdøvende.

Forhenværende supermodell og idag dedikert spiser, Sophie Dahl. Supermodell til høyre, spiser til venstre.

Sophie Dahl krympet. Den vakre Miss Dahl er fremdeles en skjønnhet, men ekstremt smal. Der hun før omfavnet sine former er det nå et tomrom uten motstand. I dag matcher hun høyden og det vakre ytre med en konvensjonell modellkropp, lett som en fjær. Men den formfulle fortiden synes likevel å tynge. Kroppen taler et direkte språk, og forteller oss her om en kamp for å passe inn i den formen hun ble kjent for å ta avstand fra. Kroppen forteller oss om misnøye, lengsel og sårbarhet. Det er ikke noe de fleste av oss er komfortable med å stille til skue for alle som vil se. Men kroppen kommuniserer konstant. Sophie Dahl har valgt offensiv motstrategi. For å beskytte seg mot medlidenheten insisterer hun på offentlig fråtsing. Der kroppen taler om en lidelsesfylt lidenskap til maten, insisterer hun på en fortelling om et problemfritt forhold til kropp og ernæring. Aller helst lar hun seg avbilde under forberedelsene til et måltid, eller mens hun fortærer, alt med en sterkt erotisk undertone.

Driftene er kroppens dramaturg, og mange vet at kjærlighet og hat er to sider av samme mynt. Alle med øyne i hodet kan se at det ikke er uproblematisk å hylles for sine former i et overflodssamfunn der kroppslig stålkontroll og måtehold er idealet. Kate Hudson. Amy Winehouse. Kate Winslet. Nicole Richie. Anna Nicole Smith. Eirin Hagstrøm. Hva er det vi egentlig sier når vi igjen og igjen hevder at det faktisk er mulig å være vakker på tross av en gjennomsnittlig kropp? Og hvem er det vi tror vi relaterer oss til når vi fremstiller «det normale» som uvanlig vakre kropper. Hvem er det som vinner på vår skinn-hyllest? (Det er så åpenbart hvem som taper).

Elsk din kroppsfasong!

I forsøket på å spre selvtillit og aksept med sine intime intervjuer og bildeserier oppnår mediene snarere det motsatte. For det første skaper det en kausalitet mellom å føle seg fullendt og trygg som kvinne og det å la seg avbilde naken. For det andre, og dette mener jeg er ennå viktigere, skaper medienes innkapsling av «gjennomsnittlig skjønnhet» en større distanse mellom menneskene og idealene. Kate Winslet er gjennom pressen blitt stereotypen på en lubben, men likevelvakker, kvinne. Kate Winslet er ikke lubben. Kate Winslet er tynn. Men hva skjer med oss når vi stadig ser henne avbildet som illustrasjonsfoto for saker som handler om å elske sine former, godta kroppen som den er eller å kle seg flatterende for kroppsfasongen? Når hun i

Ny kropp, ny look, nytt liv!

tillegg retusjeres eller høvles ned for å tilfredsstille den estetiske normen, hva forteller det oss? Eller når motebladene, som tidligere hevdet å elske henne for hennes former nå trykker bildeserier for å hylle hennes nye, bedre og mindre kropp? Dobbeltkommunikasjon og dobbeltmoral synes å være uløselig knyttet sammen.

Er kroppen så et uløselig problem? Skal vi tie om ambivalensen ved å være i verden som en kropp blant andre kropper? Nei. Like lite som jeg ønsker å være en kropp uten et «jeg», ønsker jeg å leve i en verden av mennesker uten materie. Det motsatte av kroppshysteri er ikke kroppsforakt. Det som skaper en gjenklang av ulyd i meg og vekker aggresjon er hvordan vi forenkler kroppen, hvordan en kropp skal være, og gjennom dette også forflater den menneskelige erfaring. Når vi skriver reportasjer om «den ekte kroppen», «det sunne forbildet», «den ekte skjønnheten» er dette i virkeligheten like konstruert og iscenesatt som den tenkte motsatsen. Og med dette tar jeg ikke til orde for en mer «ekstrem» variant av samme strategi. Jeg setter pris på vakre bilder, vakre kropper, vakre poseringer og konstruerte situasjoner. Jeg liker teater, koketteri og sminke. Det jeg ikke setter pris på er forsøker på å skjule nettopp disse virkemidlene i det godes tjeneste, som om det finnes en estetikk som kan føres direkte tilbake til en virkelighet, til det naturlige, til noe man forestiller seg er «deg og meg». Motebladenes «deg og meg» er en svært begrenset kategori. Og det er når man faller utenfor en slik illusjon at lidelsen ved ens annerledeshet kan dyrkes i ryddet jord.

Naturlig?

Hva det koker ned til, analyse via destillasjonsmetoden.

12 apr

Ordet mangfold har gjerne et positivt fortegn i vårt samfunn, men det får da være grenser, tenker jeg, idet jeg fullfører nettartikkelen. Fuckings-høyt-utdannet-øvre-middelklasse-kulturimperialist, kommunistrappedame, sinna lesbefeminist, femhundrekronersvibratorfeminist, ekte feminist, elitistfitte, kjerring og helt enkelt: fitte. Kvinntekategorier hos Vågard i debatten med tidsskriftet Fett, i kronologisk rekkefølge.

Nå skal det være sagt, jeg er et aktivt redaksjonsmedlem i nevnte tidsskrift og mine sympatier er selvfølgelig vendt mot denne parten i ordskiftet. Inhabil, altså, det er det jeg er. Men i denne saken står jeg likevel litt på sidelinjen, da jeg ikke har nærmere kjennskap til omtalte arrangement på litteraturhuset, som Vågard kritiserer. Jeg har heller ikke deltatt i den pågående debatten i kjølvannet av Natt&Dag-intervjuet. Teksten vil dermed ikke omhandle saksforhold eller være som en uttalelse fra redaksjonen å regne, men er mer en påpeking (pekefinger) fra meg som privatperson og leser av diverse ytringer fra det siste døgnet.

Dårlig debattkotyme

Fra å starte som kritikk av arrangementet på litteraturhuset i et ladet og provoserende språk koker det hele raskt ned til den simpleste formen for retorikk jeg kjenner: å påpeke at en kvinne er en kvinne. En kjønnet form for ad hominem, der det å kalle en kvinne for kjerring, eller ennå bedre, fitte, er en selvforklarende anklage. Den setter punktum for en argumentasjon som i realiteten ikke har funnet sted. Et norsk ordtak for ad hominem er «Å ta mannen i stede for ballen». Men her snakker jeg altså om å ta ballene i stede for mannen, rent bortsett fra at det er hyppigst brukt på kvinner, altså. (Å bli behengt med baller er derimot en oppvurdering av omtalte person, enten det er en mann eller kvinne.)

I vår likestillings-tid kan man likevel vanskelig gjøre dette uten en ironisk snert. Som barnet som smiler idet hun tas på fersk gjerning må ad hominem-retorikeren avvæpne seg selv med humor. De vet det de gjør er galt. Jeg er overbevist om at når Vågard skriver «Fåkk feministtidskriftet FETT 4 life, jævla fitter. Se dere sjøl i speilet, og FÅKK en seriøs tone overfor dere jævla kjerringer fra nå av.» til redaksjonen, eller «Slutt å rakk ned på sosiolekten min din jævla elitistfitte» til Jette F. Christensen, så er det med en form for ditanse. Det er noe med den simple stilen som tvinger en til det, tror jeg; å ikke ta seg selv helt seriøst. Likevel hører jeg meg selv utstøte gjentatte (hjerte)sukk mens jeg leser igjennom det som er publisert på nettet. Hvorfor ender vi opp her? Igjen!

Åkei da, dette er vel faktisk fittetryner.

Det er godt mulig at Vågard spiller på en rap-klisjé-sjargong jeg ikke er inneforstått med, og at det i dette tilfellet kjennes ekstra deilig å være kjønnsdiskriminerende og ukorrekt, nettopp fordi vi er et feministisk tidsskrift og dette er en åpenbar trigger-knapp. Men likevel, hvorfor? Det er den færreste delen av befolkningen som er medlem av et feministisk tidsskrift, og likevel er fitte, kjerring, eller fittekjerring, en av de vanligste kjønnsreduserende anklagene en kvinne møter. I nettdebatt, på vei hjem fra byen, på butikken. Man kaller henne fitte, og med ett er hun bare kjønn. Og en kjønnsdel kan jo ikke mene noenting som helst, ikke objektivt i allefall. Alt en kjønnsdel uttrykker er kjønnet, og dermed også suspekt og preget av kjønnslige egeninteresser. Det er så kjedelig! Det er det jeg får lyst til å rope. Det er kjedelig, det er irrelevant og det stopper dialogen!

Når noen kaller noen «fitte», og med dette ene ordet mener å kapsle inn alt som må sies, alt som er vesentlig, alt et menneske ér, provoserer det. Det forfekter et menneskesyn, for ikke å snakke om menneskeforakt, som reduserer mennesker til omvandrende kjønnsorganer. Hva det koker ned til er at det finnes kun to typer mennesker, mennesker som har baller og mennesker som er fitter, hvor førstnevnte er mer verdt enn den andre. Det er nettopp denne logikken fitte-retorikken bygger på, fordi det å si at noen er en fitte reduserer personen til annenrangs, dømt til å tape i en konfrontasjon. Og denne logikken er så omfattende at den drar alle med seg. Mor, søster, tante, datter, bestemor. De har fitter alle sammen. Man skulle tenke litt på det neste gang man vurderer å flagge fitteforakten.

Det handler om respekt. Yo.

Lenke

Söta Syster

8 apr

Sverige altså. Jeg er fan. Jeg orker ikke late som noe annet. Jeg synes de er hakket kulere enn oss på flere måter. De har koselige kallenavn som en selvfølgelig del av dagligtalen. Tant, dagis, fika. De serverer i fullt alvor barndomsdrømmen smörgåstårta som en delikatesse, der de stapper det beste pålegget de vet i et berg av brødskiver, smører ost eller majones utenpå, og pynter med enda mer pålegg. Genialt! Og dessuten har de en slags personlig relasjon til sin fotgjengerfigur, som de kaller Herr Gårmann. Men mest av alt ser jeg kanskje opp til deres evne til å skape gode, håndfaste produkter av sin kvinnekamp. Fittstim, Feministisk Initiativ, Dokumentet.

Smörgåstårta: Donald-kjøkken!

Sistnevnte eksempel er en ny stjerne i min bok. Blant flere småautistiske hang-ups i mitt liv, er radio, og her radiodokumentare rspesielt, ett av mine lodd. Jeg saumfarer nettet, podcaster skamløst og tilbringer urovekkende mange timer med audio-input (jeg forsvarer det med lite visuell-input i form av TV og lytting som potensiell sekundæraktivitet). Det er gratis, det er givende og det gjør meg til et konglamerat av fun-facts, seriøs kunnskap og dramatiske anekdoter. Uansett; en av mine nyeste radioromanser er med Sverige P1s Dokumentärredaksjon. Oj, va bra! Og igjen; det de er påfallende gode på, om jeg skal sammenlikne de med liknende redaksjoner, er å gi lyd til kvinnen. Bokstavelig talt. De gir lyd til historier om kvinner, et talerør til den kvinnelige stemmen, kontentum til kvinnelige anekdoter, de skaper rabalder rundt kjønnslig urettferdighet og igangsetter debatterende stemmer. For meg er det den indre røsten som italesettes og lyden av nye tanker som rikosjerers mot hjernebarken.

I dag er det Susanne Björkmans «Hvad är det ni tjejer vill, egentligen?» som har holdt meg med selskap under søndagsfrokosten. I 1978 utgav kvinnelige journalister i Aftonbladet skriftet Dokumentet der de tar et oppgjør med kollegene og avisens kvinnefientlighet, både i avisens profil og på arbeidplassen. Björkman følger en av Dokumentets forfattere på jobb en tid etter utgivelsen. Fascinerende og provoserende. Satan så mange kuler 70ernes kvinner har tatt for oss i baktroppen. – Det er faktisk verdt i minnes, for ikke å snakke om hylles! Slik høres en av mine radiotanker ut. Og en annen: – Hvordan er det i dag? Björkman lagde en slags oppdatering i 1999 «I händelsanars centrum» som ikke nødvendigvis er oppløftende lytting. Selv måtte jeg ta meg selv i å tenke på Dagbladet.no da jeg lyttet til en diskusjon mellom den kvinnelige journalisten og en mannlig kollega om et illustrasjonsfoto. En kvinnelig rallykjører hadde vunnet 1. plass i et race. Den mannlige journalisten ville bruke et gammelt foto, det kvinnen er avbildet med nedbrettet kjøredress, bar overkropp og baksiden vendt mot kamera. Da den kvinnlige journalisten spør hvorfor de ikke kan bruke et nyere bilde av hennes ansikte, får hun som begrunnelse at førstnevnte foto har en større «dragningskraft». Jeg fnyser og tenker samtidig at liknende diskusjoner antakelig finner sted hver eneste dag i flere av våre nettaviser, der klikk-tall er for en fetisj å regne.

Uansett; viktig historie og dokument om Dokument og presseetikk. Hør, hør! Og gir det mersmak, finnes godbiter i massevis. Jeg kan særlig anbefale; «Vårdbiträde sökes», «Som en hora», «Rösten som ingen hörde», «Kjärlekens fältslag», «Madonnan och skökan», «Han var för bra för å va sann», «Barna var hans», «Min mans hustru», «Mamma och skruvmejslarna», «Istanbuls mörka måne». Nok å ta av og mer der det kom fra, altså.

Lytt, nyt, lær!

PS. Min hyllest til Sverie og P1 skal på ingen måte tas til inntekt for en nedvurdering av P2s Radiodokumentaren. P2s dokumentarer er ofte særs gode, og redaksjonen er faktisk den mestvinnende av alle som deltar i det årlige Prix Europa (radiodokumentarenes Oscar). Min favoritt er 2004-vinneren «Den brune pakken. Arven etter far». Aldri har radio vært så ørebevende spennende!

Pippi er en jente, jente!

1 apr ...eller barnlig humor?

Jeg kom med et tilgjort stønn i det jeg knakk hodet bakover og videre rullet det i retning iPhonen, som jeg sendte et olmt blikk. Radioappen var satt på P2, jeg stod i dusjen og høyttalerne var skrudd på maks. – …jeg mener, du har vel aldri vært så interessert i sånne jenteting, sitte pent og stille og kle deg i kjole? Du likte sikkert Pippi kan jeg tenke meg? Nei! Nei! Nei! skriker jeg inni hodet mitt og begynner å skrive en mental tekst der jeg står og skrubber meg med hissige bevegelser. Beveget, det var det jeg var. Av sinne.

Mine ransakelser, både av selvet og den verden jeg omgir meg med, stammer ofte fra følelsen av ubehag. Alt som er vanskelig interesserer meg. Og jeg kan ikke huske første gang jeg kjente dette spesifikke ubehaget, dette som romler i magen hver gang jeg hører noen definere seg som en guttejente, men den har vært der i mange år, og tiltatt med tiden. Nå var den altså så påtrengende at jeg kom med oppgitte teatralske stønn selv i enerom. Det var på tide å finne kilden.

Radiostemmen var hyggelig og innsmigrende. Rammen var et ukritisk lanseringsintervju i forbindelse med Heidi Marie Vesterheims siste plate. Det skulle være god stemning i studio, og programlederen legger forholdene til rette for at Vesterheim skal lansere seg selv som en av disse vellykkede kvinnene som var guttejenter i oppveksten. Det som kjennetegner guttejenten er fysisk aktivitet, gjerne litt vågal: klatring i trær, kappkjøring på sykkel, epleslang og så videre. Utover dette kan man kjenne guttejenten på motstanden til upraktisk tøy man ikke bør få grønske på. Lyserosa blondekjoler og hvite småsko er typiske hatobjekter for guttejenta. De liker ikke å sitte stille lenge av gangen, ler høyt og løper fort. Den voksne guttejenten derimot er ikke en videreføring av disse egenskapene. Tvert imot. Det er nettopp derfor historien typisk fortelles til storøyde tilhørere. Du? Guttejente? Sannelig, det får man si. Kult.

...nå kurert.

Forhenværende guttejente

Det er vel her mitt problem starter. Mitt ubehag bærer en følelse av svik. Jeg føler meg forrådt hver gang en kvinne lanserer historien om guttejentebarndommen og dens fantastiske eventyr. «Jeg var en av gutta» sier de, og mitt hjerte brister. Hvorfor?

Jeg var ikke en guttejente. Nesten alle vennene mine var jevnaldrende venninner. Vi lekte ofte med Barbiedukker. Jeg elsket å dra på handleturer med mamma for å finne nye klær ved skifte av årstider, og best var våren, fordi da fikk jeg gjerne en penkjole eller lette små tøysko som bare tålte bart føre. Det fantes to gutter i nabolaget, men hver gang vi lekte med de endte det gjerne opp drama og tenners gnissel, fordi vi stadig byttet på hvem av oss som var kjærester med de. Når jeg hører guttejentemyten blir jeg oppriktig sint, selv når den tas i besittelse av en C-kjendis på andre siden av kloden. Er jeg sjalu? Hadde jeg en ulykkelig barndom, og som resultat et ønske om at hele verden måtte lide samme sjebne?

Nå er det ikke hvemsomhelst som kan dra guttejentekortet. Opplevelsen av kontrast er avgjørende. En som bærer guttejentebarndomen som en medalje på brystet er gjerne iført en svært feminin uniform. Den forhenværende guttejenta er en som nå har tatt skrittet over i jentejentas territorie og manøvrerer seg gjennom hennes univers med stilsikker stiletthelgange og fransk-manikyrfingerspitzsgefühl. Salma Hayek er et nylig eksempel. Eller vår egen Märtha Louise. De har både fått nyte godt av guttens frihettrang, protest mot det konforme og autoriteter, samtidig som de nå mestrer kunsten å være en kvinne og er sentrum for maskulint begjær. Det beste fra begge verdener og begge deler selvvalgt. Det er slik det fremlegges. Brita Møystad Engseth eller Erna Solberg kan ikke dra guttejentekortet. Deres femininitet er ikke åpenbart befestet for enhver.

...eller barnlig humor?

Maskulin iscenesettelse av tungen?

Jeg føler meg sveket. De stjeler! Tenker jeg, i et på samme tid irrasjonelt og klart øyeblikk. De stjeler barndommen min! De grafser til seg land de ikke eier og bygger skyhøye gjerder med definisjonene sine, tenker jeg, og rister hardt på sjampoflasken. Nå har jeg blitt selvrettferdig, og den tomme beholderen kastes ned på gulvet. Jeg var ingen guttejente. Jeg var en jente. Jeg lekte med Barbie, elsket å pynte meg, snoket i mammas sminkepung, subbet rundt i huset i hennes røde pumps og tagg henne om å lakke neglene mine. Samme jenta løp også det raskeste hun kunne ned på fotballbanen hvert eneste skolefriminutt, dro på oppdagelsesferder i skogen og tilbrakte endeløse timer under basketballkurven i bakgården for å lære seg den perfekte serven. Jeg gikk på epleslang, røyket strå med stjålne fyrstikker og dro ett og ett ben av stankelben på murveggen for å se hvordan de fortsatte å sprelle. Dette er også min barndom. Jeg, en jente. Eller jentejente om du vil, jeg tar det som en hedersbetegnelse, selv om jeg ikke helt føler behovet for fordoblingen. Og det er vel noe av dette jeg føler jeg mister hver gang en kvinne på nytt forteller myten om guttejentebarndommen. – Du deler verden i to og stenger meg ute fra halvparten, har jeg lyst til å rope mens jeg rister de i armen. Og det som kanskje er ennå verren er at de oppvurderer alle erfaringene som tilhører «gutt» og nedvurderer samtidig de som tilhører «jente». Hvor mange menn skryter av å ha vært en jentegutt?

Jeg vokste opp i en familie der lørdagskvelden var ukens høydare. Da jeg så pappa på vei til dusjen i slåbroken visste jeg at mamma var i gang med å bake ut en langpannepizza, Torolasagne eller liknende delikatesser. Pappa staset seg litt for mamma på lørdagskveldene. Hoppet over morgenbarberingen, tok en dusj før middagen og kjemmet håret med en fintagget kam. Men best av alt (o´lykke!) han barberte seg og spanderte et par dråper Old Spice på kinn og nakke. Jeg husker den flotte barberkosten, de langsomme og utstuderte dragene med høvelen over ansiktet, spent som et lerret med en munn i stram o-form. Lyden av høvelen som pisket vannet i vaskeservanten før han begynte på en ny stripe. Jeg stirret fascinert på ham i speilet, og en dag kom pappa på den geniale ideén å gi meg en gammel høvel, uten blad (dette forstod jeg ikke før mange år senere), så jeg kunne være med på hans eksotiske lørdagsritual. Jeg husker skummet som en magisk komponent, som fra å være en liten klatt med gele på noen sekunder vokste seg til en stor, hvit skumdott. Og den myke kosten som jeg brukte til å børste den myke kremen ut over ansiktet før jeg skrapet det av ved å herme pappas bevegelser. Old Spice fikk jeg ikke, dog. Kanskje like greit.

Undertegndede håper hun i fremtiden ikke vil behøve å ta stilling.

Prinsesseprinsesse, prinseprinsesse, eller Ingrid Alexandra?

Ettersom jeg er blitt eldre er dette blitt et høyt skattet minne for meg. Sammen med mange andre. Men grunnen til at jeg liker å fortelle om dette i voksen alder ligger unektelig kontrasten mellom det særs maskuline og den barnlige naiviteten. Og det gir kredibilitet for en jente å trå inn i en maskulin sfære. Den samme effekten oppnås ikke om jeg forteller hvordan mamma lærte meg å strikke, bruke hårfjerningsvoks på leggene (au!) eller hvordan vi satt i sofaen med salongbordet fult av remedier og hadde «hjemmespa» på søndagene. Jeg fikk låne ansiktsmasker og kremer jeg trengte like lite som en runde med barberhøvel i ansiktet. Men der den sløve barberhøvelen kan sees som et individuelt opprør, kan hjemmespaet sees som indoktrinering. Og om det finnet ett fremdtredende trekk ved vår kultur må det være fremdyrkelsen av individet og egenarten i historien om oss selv.

Men det handler om mer enn dette. Forsøk å kjenne litt på ubehaget i et scenarie der en sønn, idet han stadig beundrer sin mors sminkelegging på badet, får en innføring i kunsten ved å prøve seg frem på sitt eget ansikt. Dette blir en lørdagstradisjon for de to. Mor og sønn sminker seg sammen før middag. En ekvivalent til min barbering, men med et helt annet potensiale for ambivalens og avsky. Hvor mange jenteguttbarndommer finner vi, med positivt fortegn, i mediene sammenliknet med guttejenter?

Jeg blir så sint når jeg får servert historien om guttejenta, fordi de tar fra meg kompleksiteten. Myten smitter over på fortiden og gjør den mer ensrettet, strømlinjeformet og, ja, kjedelig, enn hva den faktisk var. Når noen ber meg ta stilling til om jeg var en jentejente eller guttejente, og dette blir en konvensjonell stilingstagen, begynner jeg å glemme at jeg for eksempel bygde en trehytte i skogen, for deretter å hente Barbiene mine og leke med de der, med radikalt nye muligheter for fantasiuniverset rundt figurene. Og jeg blir så sint, fordi i tillegg til at mine minner forsimples, skal jeg også kjenne større stolthet over bygging av trehytten enn Barbieleken, uavhengig av hva jeg selv oppskattet på den tiden. Jeg føler meg sveket hver gang noen går med på guttejente-jentejente-premisset fordi den undegraver det faktum at barn er barn. En av deres fremste egenskaper er nysgjerrighet og vitebegjær. De kommer aldri i en ferdigstøpt form. Det setter også opp et firedelt univers der jentejente, guttejente og guttegutt er godkjente kategorier, men krysningen jentegutt i beste fall er latterlig, i verste fall uakseptabelt. Og jeg blir forbannet når Pippi Langstrømpe skal trekkes inn i dette komplottet, da hun ofte nevnes som inkarnasjonen av guttejenta. Egenrådig, obsternasig, individuell, aktiv og sterk. – Kan jeg være så snill å rekke opp hånden for å påpeke at dette på ingen måte kun gjelder for barn som dyrker guttesfæren, spør jeg ansiktet i speilet, idet jeg tørker bort dampen. Det er et resultat av vår egen hang til å finne systemer selv der det ikke finnes noen, noe som ikke alltid slår heldig ut. Jeg elsket Pippi, spesielt hennes sans for avantgarde mote og stilmiks fenget meg (ingen skal komme her og fortelle meg at den jenta ikke var utstudert i sitt forhold til estetikk). Senere i oppveksten ble Lisa Simpson en favorittfigur. Hos henne var det fremfor alt en ukuelig retterdighetssans, stor intelligens og rørende empati som talte til meg. Var Lisa Simpson en jentejente? En flink pike? Og hvis så, gjør det henne mindre verdt som forbilde?Jeg føler meg sveket av guttejente-kvinnene, fordi jeg selv var en jentejente i min barndom. Og en guttejente. En jente, uten forstavelse, men først og frem et barn. Jeg var et barn i min barndom, og jeg gjorde og opplevde mye rart. Mye fint. Mye vondt. Mye morsomt. Slik er det for de fleste. I forskjellige situasjoner kan ett og samme menneske fremstå som både modig ridder eller feig reddhare. Er det ikke noe ekstremt sårbart over måten Pippi dyrker sin fraværende far, for eksempel? Eller heltemodig i hvordan Lisa stadig trår ut av mengden for å forsvare de svakeste? Jeg vil gjerne ha meg frabedt et mediesamfunn der vi snakker om guttejenta som en reell karakter. Og jeg vil ha meg frabedt en samtid der det som anses for klassisk feminine barndomsminner ties, glemmes eller nedvurderes, uavhengig om de minnene tilhører en jente eller en gutt. Jeg nikket enig til meg selv i baderomsspeilet. – Det er herifra ubehaget stammer, tenkte jeg, og løftet armene ut mot siden, flakset litt. – Det kommer fra tilstramningen av den kjønnede tvangstrøyen, som jeg stadig kjemper for å løsne.