Tag Archives: journalistikk
Lenke

Söta Syster

8 apr

Sverige altså. Jeg er fan. Jeg orker ikke late som noe annet. Jeg synes de er hakket kulere enn oss på flere måter. De har koselige kallenavn som en selvfølgelig del av dagligtalen. Tant, dagis, fika. De serverer i fullt alvor barndomsdrømmen smörgåstårta som en delikatesse, der de stapper det beste pålegget de vet i et berg av brødskiver, smører ost eller majones utenpå, og pynter med enda mer pålegg. Genialt! Og dessuten har de en slags personlig relasjon til sin fotgjengerfigur, som de kaller Herr Gårmann. Men mest av alt ser jeg kanskje opp til deres evne til å skape gode, håndfaste produkter av sin kvinnekamp. Fittstim, Feministisk Initiativ, Dokumentet.

Smörgåstårta: Donald-kjøkken!

Sistnevnte eksempel er en ny stjerne i min bok. Blant flere småautistiske hang-ups i mitt liv, er radio, og her radiodokumentare rspesielt, ett av mine lodd. Jeg saumfarer nettet, podcaster skamløst og tilbringer urovekkende mange timer med audio-input (jeg forsvarer det med lite visuell-input i form av TV og lytting som potensiell sekundæraktivitet). Det er gratis, det er givende og det gjør meg til et konglamerat av fun-facts, seriøs kunnskap og dramatiske anekdoter. Uansett; en av mine nyeste radioromanser er med Sverige P1s Dokumentärredaksjon. Oj, va bra! Og igjen; det de er påfallende gode på, om jeg skal sammenlikne de med liknende redaksjoner, er å gi lyd til kvinnen. Bokstavelig talt. De gir lyd til historier om kvinner, et talerør til den kvinnelige stemmen, kontentum til kvinnelige anekdoter, de skaper rabalder rundt kjønnslig urettferdighet og igangsetter debatterende stemmer. For meg er det den indre røsten som italesettes og lyden av nye tanker som rikosjerers mot hjernebarken.

I dag er det Susanne Björkmans «Hvad är det ni tjejer vill, egentligen?» som har holdt meg med selskap under søndagsfrokosten. I 1978 utgav kvinnelige journalister i Aftonbladet skriftet Dokumentet der de tar et oppgjør med kollegene og avisens kvinnefientlighet, både i avisens profil og på arbeidplassen. Björkman følger en av Dokumentets forfattere på jobb en tid etter utgivelsen. Fascinerende og provoserende. Satan så mange kuler 70ernes kvinner har tatt for oss i baktroppen. – Det er faktisk verdt i minnes, for ikke å snakke om hylles! Slik høres en av mine radiotanker ut. Og en annen: – Hvordan er det i dag? Björkman lagde en slags oppdatering i 1999 «I händelsanars centrum» som ikke nødvendigvis er oppløftende lytting. Selv måtte jeg ta meg selv i å tenke på Dagbladet.no da jeg lyttet til en diskusjon mellom den kvinnelige journalisten og en mannlig kollega om et illustrasjonsfoto. En kvinnelig rallykjører hadde vunnet 1. plass i et race. Den mannlige journalisten ville bruke et gammelt foto, det kvinnen er avbildet med nedbrettet kjøredress, bar overkropp og baksiden vendt mot kamera. Da den kvinnlige journalisten spør hvorfor de ikke kan bruke et nyere bilde av hennes ansikte, får hun som begrunnelse at førstnevnte foto har en større «dragningskraft». Jeg fnyser og tenker samtidig at liknende diskusjoner antakelig finner sted hver eneste dag i flere av våre nettaviser, der klikk-tall er for en fetisj å regne.

Uansett; viktig historie og dokument om Dokument og presseetikk. Hør, hør! Og gir det mersmak, finnes godbiter i massevis. Jeg kan særlig anbefale; «Vårdbiträde sökes», «Som en hora», «Rösten som ingen hörde», «Kjärlekens fältslag», «Madonnan och skökan», «Han var för bra för å va sann», «Barna var hans», «Min mans hustru», «Mamma och skruvmejslarna», «Istanbuls mörka måne». Nok å ta av og mer der det kom fra, altså.

Lytt, nyt, lær!

PS. Min hyllest til Sverie og P1 skal på ingen måte tas til inntekt for en nedvurdering av P2s Radiodokumentaren. P2s dokumentarer er ofte særs gode, og redaksjonen er faktisk den mestvinnende av alle som deltar i det årlige Prix Europa (radiodokumentarenes Oscar). Min favoritt er 2004-vinneren «Den brune pakken. Arven etter far». Aldri har radio vært så ørebevende spennende!