Tag Archives: kjønn

Den nakne sannhet – kort oppfølging.

31 mai

Noen ganger kan det føles som om en usynlig hånd styrer verden slik at en spesifik ting man er opptatt av synes å følge en ved å dukke opp tilfeldig ved flere anledninger over en kortere periode. Det er kjekt, fordi man kan få følelsen av at det man er opptatt av igrunn er særs relevant, dessuten er det noe forlokkende ved følelsen av at verden er litt magisk, men egentlig er det vel egentlig bare en selv som har tatt på seg et sett imaginære briller som filtrerer informasjon på en bestemt måte. Uansett; like etter å ha publisert teksten «Den nakne sannhet» kom jeg over et fantastisk eksempel på denne dobbelbundne kommunikasjonen der mediene priser kvinner for å gi blaffen i kroppskritikk, samtidig som de igrunn demonstrerer nettopp det motsatte. Jeg vil derfor dele utvagte godbiter fra en bildeserie på seher.no under tittel «Ser rumpa mi stor ut i denne?» og ingress «Her er jentene som ikke bryr seg.» Følgende er altså eksempler på kvinner som ikke bryr seg om hvordan bakenden tar seg ut:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PS. Ikke spør hva jeg gjorde på seher.no in the first place.

Den nakne sannhet.

29 mai

Eirin Hagstrøms korstog mot Christer Falck og kroppshysteriet fortsetter. I juniutgaven av FHM stiller hun for andre gang som forsidepike og øyegodt i undiken. Ti kilo lettere, men med økt pondus hva selvbildet angår. Den ubehagelige opplevelsen av å bli kalt chubby av Falck på riksdekkende TV har hun lagt bak seg. «Jeg er mye tryggere på meg selv nå. Jeg er jo uansett en av de som har kommet best ut av det hele» sier hun til FHM. Den som ler sist ler best, men jeg klarer ikke overhøre det ubehagelige skjæret av dissonans. Det er noe påtvunget i latteren. Og hvem er det som ler?

De siste tiårene har det dukket opp en diskurstrend blant unge, vakre kjendiskvinner. Diskursen opptrer særlig i magasinintervjuer i form av et nærgående intervju. Det oppstår en dobbeltbundet kommunikasjon der uttalelser om kropp og selvbilde gjennom formen sender det motsatte signalet av hva som uttalles med ord. Gitt en anledning til å snakke om samtidens krav og forventningspress om en idealkropp, samt sin egen sårbarhet og tilkortkommenhet overfor disse, lar kjendiskvinnene klærne falle for å akkompagnere uttalelsene med lettkledde bilder. En tillitserklæring til leseren og et møtepunkt for felles erfaringer og mål: – Vi har begge en kropp og vi er begge menneskelige, døm meg mildt og elsk deg selv! Historien som skapes forteller om kvinnenes utvikling av kropps og selvbilde. Den forteller grovt sett om en utvikling fra usikkerhet og lidelse til aksept og ro. Det er fortellingen om en dannelsesreise gjennom selvforaktens mørke dal til selvtillitens frelse. Diskursen skaper en form for overgangsritual, der hun endelig er trygg nok på seg selv til å vise seg naken, i dobbelt forstand.

Ulyden jeg aner, det påtvungne i latteren, den sure tonen, oppstår i møtet og mellomrommet mellom tekst og bilder. For hvem er det disse kvinnene poserer? På forsiden av FHM står Hagstrøm med ryggen mot kamera ikledd en skinnvest og lett gjennomsiktig blondetruse. Hun ser seg tilbake over skulderen med et trassig, lett utfordrende blikk. Hvem er det hun ser på?

Ulyden, dissonansen i den kjente visa, oppstår idet innhold og form kommer i utakt. Det er så åpenbart at disse bildene søker sin mottakers blikk. Det er vi som skal se kvinnen, ikke kvinnnen som ser seg selv. Bildene forteller om en som vil bli sett, en som vil anerkjennes, en som stiller seg til skue for å bedømmes. Om historien om selvbildets dannelsesreise handler om å flytte bekreftelsesbehovet fra omgivelsene (ukontrollerbart, uforutsigbart) til en selv (stabilitet, ro), blir ikke en iscenesatt posering for det bekreftende blikket en undergravende faktor? FHM kaller Hagstrøms bildeserier for «revansj». Mot hvem? Hva er beviset på en veldreiet kropp et argument mot?

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest flerfoldige intervjuer med avkledde kjendiskvinner er at om kroppen er vakker, kan du fortelle om komplekser. Hagstrøm, som ikke er overvektig, kan snakke om hvor ubehagelig det er å bli kalt «chubby». Om problemene ikke er for reelle, kan du vise de frem. Det sies ikke eksplisitt, men synges imellom linjene. Dissonansen. Det urytmiske refrenget som skaper et sinne og ubehag hos meg. Man kan ikke riktig sette fingeren på det, men det klinger med i de blandede signalene. Bildebeviset legges ved for å avvæpne intime betroelser. – Jeg er ikke perfekt; se min perfekte kropp! Den erotiske kapitalen balanserer debet/kredit.

Noen ganger blir likevel sårbarheten for åpenbar, og bildebevisets desperasjon for tydelig. Når Hagstrøm igjen stiller opp for FHM i en ny og bedre utgave, undergraver hun sin egen integritet, både hva angår fortid og nåtid. Hvis hun var trygg og fornøyd i sin kropp, hvorfor forandret hun den? Og dersom hun løy om selvbildet da, hvordan vet vi om hun snakker sant nå? Nå er det verken ønskelig eller mulig å fastsette Hagstrøms følelser for sin egen kropp, det er heldigvis en privatsak (selv om enkelte synes å mene noe annet). Men er det ikke nettopp den samme funksjonen, eller divergensen, som preger hele denne betroelsesgenren? I Hagstrøms tilfelle blir det så tydelig, fordi hun har gitt oss to motstridende selvfremstillinger. Men den samme sprikende logikken finnes også innen samme reportasje. Hvorfor inkluderer historien om aksept bilder på kroppshysteriets premisser? Kroppen forteller en annen historie.

Elles kvinne fra folket.

I augustnummeret av motebladet Elle i 2009 hadde redaksjonen invitert fem kvinner til å snakke ærlig og åpent om forholdet til sin egen kropp under parolen «Kropp er topp». I forlengelsen av dette skulle kvinnene la seg avbilde uten klær, uten sjenanse og uten skam. Fem vakre kvinner, hvorav tre kjent gjennom modellyrket. De ærlige bildene er diskrét utført, med påkledende poseringer og delikat retusjert. Repotasjens estetiske form taler det uttalte budskapet midt imot. «Kropp er topp» blir i beste fall en flertydig tekst, men mest av alt fremstår den som en parodi på seg selv.

Kroppen kan være brutalt ærlig i sin kommunikasjon. Tross bearbeidelser kan den forråde sin beveger med sin blotte tilstedeværelse. Da den britiske supermodellen Sophie Dahl rundet tyve år var hun på høyden av sin karriere. Hun ble hyllet av kritikere og moteskapere for sine sunne former. I etterskjelvene fra heroin-chick-epoken var hun et velkomment avbrekk. Med sin størrelse 42/44, 183 centimeter, hevet hode og direkte blikk fremstod hun som sterk og selvsikker. Motebladene brukte Dahl ikke bare som modell, men som bevis på at et skjønnhetsideal uten anorektiske trekk var mulig. I tillegg til high fashion model ble hun kjendis kun i kraft av å være en annerledes kropp. Men noe skjedde.

Metaforen om det tveeggede sverdet kan her med fordel byttes ut med den rhizomatiske planteveksten, tenker jeg. Rhizomet er en plante der enhetene over bakken synes adskilt, mens den i virkeligheten er én stor organisme med et nettverk av røtter under jorden uten et bestemt senter eller utspring. Om vi ser for oss at kulturen er en rhizomatisk plante, kan vi tenke oss at om vi forsøker å plukke en av dens blomster kan vi, uten å mene det, dra med oss et nett av røtter og sammenbindinger som knytter denne éne blomsten med flere andre. Hvilke andre har vi ikke fullstendig oversikt over, nettverket ligger skjult under overflaten. Å hylle noen for å være annerledes vil alltid også understreke annerledesheten, og med dette styrke skillet mellom den omtalte og det normale. Det finnes ingen løsning på denne velmente utstøtingen. Og noen ganger blir ønsket om å tilhøre flokken overdøvende.

Forhenværende supermodell og idag dedikert spiser, Sophie Dahl. Supermodell til høyre, spiser til venstre.

Sophie Dahl krympet. Den vakre Miss Dahl er fremdeles en skjønnhet, men ekstremt smal. Der hun før omfavnet sine former er det nå et tomrom uten motstand. I dag matcher hun høyden og det vakre ytre med en konvensjonell modellkropp, lett som en fjær. Men den formfulle fortiden synes likevel å tynge. Kroppen taler et direkte språk, og forteller oss her om en kamp for å passe inn i den formen hun ble kjent for å ta avstand fra. Kroppen forteller oss om misnøye, lengsel og sårbarhet. Det er ikke noe de fleste av oss er komfortable med å stille til skue for alle som vil se. Men kroppen kommuniserer konstant. Sophie Dahl har valgt offensiv motstrategi. For å beskytte seg mot medlidenheten insisterer hun på offentlig fråtsing. Der kroppen taler om en lidelsesfylt lidenskap til maten, insisterer hun på en fortelling om et problemfritt forhold til kropp og ernæring. Aller helst lar hun seg avbilde under forberedelsene til et måltid, eller mens hun fortærer, alt med en sterkt erotisk undertone.

Driftene er kroppens dramaturg, og mange vet at kjærlighet og hat er to sider av samme mynt. Alle med øyne i hodet kan se at det ikke er uproblematisk å hylles for sine former i et overflodssamfunn der kroppslig stålkontroll og måtehold er idealet. Kate Hudson. Amy Winehouse. Kate Winslet. Nicole Richie. Anna Nicole Smith. Eirin Hagstrøm. Hva er det vi egentlig sier når vi igjen og igjen hevder at det faktisk er mulig å være vakker på tross av en gjennomsnittlig kropp? Og hvem er det vi tror vi relaterer oss til når vi fremstiller «det normale» som uvanlig vakre kropper. Hvem er det som vinner på vår skinn-hyllest? (Det er så åpenbart hvem som taper).

Elsk din kroppsfasong!

I forsøket på å spre selvtillit og aksept med sine intime intervjuer og bildeserier oppnår mediene snarere det motsatte. For det første skaper det en kausalitet mellom å føle seg fullendt og trygg som kvinne og det å la seg avbilde naken. For det andre, og dette mener jeg er ennå viktigere, skaper medienes innkapsling av «gjennomsnittlig skjønnhet» en større distanse mellom menneskene og idealene. Kate Winslet er gjennom pressen blitt stereotypen på en lubben, men likevelvakker, kvinne. Kate Winslet er ikke lubben. Kate Winslet er tynn. Men hva skjer med oss når vi stadig ser henne avbildet som illustrasjonsfoto for saker som handler om å elske sine former, godta kroppen som den er eller å kle seg flatterende for kroppsfasongen? Når hun i

Ny kropp, ny look, nytt liv!

tillegg retusjeres eller høvles ned for å tilfredsstille den estetiske normen, hva forteller det oss? Eller når motebladene, som tidligere hevdet å elske henne for hennes former nå trykker bildeserier for å hylle hennes nye, bedre og mindre kropp? Dobbeltkommunikasjon og dobbeltmoral synes å være uløselig knyttet sammen.

Er kroppen så et uløselig problem? Skal vi tie om ambivalensen ved å være i verden som en kropp blant andre kropper? Nei. Like lite som jeg ønsker å være en kropp uten et «jeg», ønsker jeg å leve i en verden av mennesker uten materie. Det motsatte av kroppshysteri er ikke kroppsforakt. Det som skaper en gjenklang av ulyd i meg og vekker aggresjon er hvordan vi forenkler kroppen, hvordan en kropp skal være, og gjennom dette også forflater den menneskelige erfaring. Når vi skriver reportasjer om «den ekte kroppen», «det sunne forbildet», «den ekte skjønnheten» er dette i virkeligheten like konstruert og iscenesatt som den tenkte motsatsen. Og med dette tar jeg ikke til orde for en mer «ekstrem» variant av samme strategi. Jeg setter pris på vakre bilder, vakre kropper, vakre poseringer og konstruerte situasjoner. Jeg liker teater, koketteri og sminke. Det jeg ikke setter pris på er forsøker på å skjule nettopp disse virkemidlene i det godes tjeneste, som om det finnes en estetikk som kan føres direkte tilbake til en virkelighet, til det naturlige, til noe man forestiller seg er «deg og meg». Motebladenes «deg og meg» er en svært begrenset kategori. Og det er når man faller utenfor en slik illusjon at lidelsen ved ens annerledeshet kan dyrkes i ryddet jord.

Naturlig?

Hva det koker ned til, analyse via destillasjonsmetoden.

12 apr

Ordet mangfold har gjerne et positivt fortegn i vårt samfunn, men det får da være grenser, tenker jeg, idet jeg fullfører nettartikkelen. Fuckings-høyt-utdannet-øvre-middelklasse-kulturimperialist, kommunistrappedame, sinna lesbefeminist, femhundrekronersvibratorfeminist, ekte feminist, elitistfitte, kjerring og helt enkelt: fitte. Kvinntekategorier hos Vågard i debatten med tidsskriftet Fett, i kronologisk rekkefølge.

Nå skal det være sagt, jeg er et aktivt redaksjonsmedlem i nevnte tidsskrift og mine sympatier er selvfølgelig vendt mot denne parten i ordskiftet. Inhabil, altså, det er det jeg er. Men i denne saken står jeg likevel litt på sidelinjen, da jeg ikke har nærmere kjennskap til omtalte arrangement på litteraturhuset, som Vågard kritiserer. Jeg har heller ikke deltatt i den pågående debatten i kjølvannet av Natt&Dag-intervjuet. Teksten vil dermed ikke omhandle saksforhold eller være som en uttalelse fra redaksjonen å regne, men er mer en påpeking (pekefinger) fra meg som privatperson og leser av diverse ytringer fra det siste døgnet.

Dårlig debattkotyme

Fra å starte som kritikk av arrangementet på litteraturhuset i et ladet og provoserende språk koker det hele raskt ned til den simpleste formen for retorikk jeg kjenner: å påpeke at en kvinne er en kvinne. En kjønnet form for ad hominem, der det å kalle en kvinne for kjerring, eller ennå bedre, fitte, er en selvforklarende anklage. Den setter punktum for en argumentasjon som i realiteten ikke har funnet sted. Et norsk ordtak for ad hominem er «Å ta mannen i stede for ballen». Men her snakker jeg altså om å ta ballene i stede for mannen, rent bortsett fra at det er hyppigst brukt på kvinner, altså. (Å bli behengt med baller er derimot en oppvurdering av omtalte person, enten det er en mann eller kvinne.)

I vår likestillings-tid kan man likevel vanskelig gjøre dette uten en ironisk snert. Som barnet som smiler idet hun tas på fersk gjerning må ad hominem-retorikeren avvæpne seg selv med humor. De vet det de gjør er galt. Jeg er overbevist om at når Vågard skriver «Fåkk feministtidskriftet FETT 4 life, jævla fitter. Se dere sjøl i speilet, og FÅKK en seriøs tone overfor dere jævla kjerringer fra nå av.» til redaksjonen, eller «Slutt å rakk ned på sosiolekten min din jævla elitistfitte» til Jette F. Christensen, så er det med en form for ditanse. Det er noe med den simple stilen som tvinger en til det, tror jeg; å ikke ta seg selv helt seriøst. Likevel hører jeg meg selv utstøte gjentatte (hjerte)sukk mens jeg leser igjennom det som er publisert på nettet. Hvorfor ender vi opp her? Igjen!

Åkei da, dette er vel faktisk fittetryner.

Det er godt mulig at Vågard spiller på en rap-klisjé-sjargong jeg ikke er inneforstått med, og at det i dette tilfellet kjennes ekstra deilig å være kjønnsdiskriminerende og ukorrekt, nettopp fordi vi er et feministisk tidsskrift og dette er en åpenbar trigger-knapp. Men likevel, hvorfor? Det er den færreste delen av befolkningen som er medlem av et feministisk tidsskrift, og likevel er fitte, kjerring, eller fittekjerring, en av de vanligste kjønnsreduserende anklagene en kvinne møter. I nettdebatt, på vei hjem fra byen, på butikken. Man kaller henne fitte, og med ett er hun bare kjønn. Og en kjønnsdel kan jo ikke mene noenting som helst, ikke objektivt i allefall. Alt en kjønnsdel uttrykker er kjønnet, og dermed også suspekt og preget av kjønnslige egeninteresser. Det er så kjedelig! Det er det jeg får lyst til å rope. Det er kjedelig, det er irrelevant og det stopper dialogen!

Når noen kaller noen «fitte», og med dette ene ordet mener å kapsle inn alt som må sies, alt som er vesentlig, alt et menneske ér, provoserer det. Det forfekter et menneskesyn, for ikke å snakke om menneskeforakt, som reduserer mennesker til omvandrende kjønnsorganer. Hva det koker ned til er at det finnes kun to typer mennesker, mennesker som har baller og mennesker som er fitter, hvor førstnevnte er mer verdt enn den andre. Det er nettopp denne logikken fitte-retorikken bygger på, fordi det å si at noen er en fitte reduserer personen til annenrangs, dømt til å tape i en konfrontasjon. Og denne logikken er så omfattende at den drar alle med seg. Mor, søster, tante, datter, bestemor. De har fitter alle sammen. Man skulle tenke litt på det neste gang man vurderer å flagge fitteforakten.

Det handler om respekt. Yo.