Tag Archives: kjønnsdiskriminering

Hva det koker ned til, analyse via destillasjonsmetoden.

12 apr

Ordet mangfold har gjerne et positivt fortegn i vårt samfunn, men det får da være grenser, tenker jeg, idet jeg fullfører nettartikkelen. Fuckings-høyt-utdannet-øvre-middelklasse-kulturimperialist, kommunistrappedame, sinna lesbefeminist, femhundrekronersvibratorfeminist, ekte feminist, elitistfitte, kjerring og helt enkelt: fitte. Kvinntekategorier hos Vågard i debatten med tidsskriftet Fett, i kronologisk rekkefølge.

Nå skal det være sagt, jeg er et aktivt redaksjonsmedlem i nevnte tidsskrift og mine sympatier er selvfølgelig vendt mot denne parten i ordskiftet. Inhabil, altså, det er det jeg er. Men i denne saken står jeg likevel litt på sidelinjen, da jeg ikke har nærmere kjennskap til omtalte arrangement på litteraturhuset, som Vågard kritiserer. Jeg har heller ikke deltatt i den pågående debatten i kjølvannet av Natt&Dag-intervjuet. Teksten vil dermed ikke omhandle saksforhold eller være som en uttalelse fra redaksjonen å regne, men er mer en påpeking (pekefinger) fra meg som privatperson og leser av diverse ytringer fra det siste døgnet.

Dårlig debattkotyme

Fra å starte som kritikk av arrangementet på litteraturhuset i et ladet og provoserende språk koker det hele raskt ned til den simpleste formen for retorikk jeg kjenner: å påpeke at en kvinne er en kvinne. En kjønnet form for ad hominem, der det å kalle en kvinne for kjerring, eller ennå bedre, fitte, er en selvforklarende anklage. Den setter punktum for en argumentasjon som i realiteten ikke har funnet sted. Et norsk ordtak for ad hominem er «Å ta mannen i stede for ballen». Men her snakker jeg altså om å ta ballene i stede for mannen, rent bortsett fra at det er hyppigst brukt på kvinner, altså. (Å bli behengt med baller er derimot en oppvurdering av omtalte person, enten det er en mann eller kvinne.)

I vår likestillings-tid kan man likevel vanskelig gjøre dette uten en ironisk snert. Som barnet som smiler idet hun tas på fersk gjerning må ad hominem-retorikeren avvæpne seg selv med humor. De vet det de gjør er galt. Jeg er overbevist om at når Vågard skriver «Fåkk feministtidskriftet FETT 4 life, jævla fitter. Se dere sjøl i speilet, og FÅKK en seriøs tone overfor dere jævla kjerringer fra nå av.» til redaksjonen, eller «Slutt å rakk ned på sosiolekten min din jævla elitistfitte» til Jette F. Christensen, så er det med en form for ditanse. Det er noe med den simple stilen som tvinger en til det, tror jeg; å ikke ta seg selv helt seriøst. Likevel hører jeg meg selv utstøte gjentatte (hjerte)sukk mens jeg leser igjennom det som er publisert på nettet. Hvorfor ender vi opp her? Igjen!

Åkei da, dette er vel faktisk fittetryner.

Det er godt mulig at Vågard spiller på en rap-klisjé-sjargong jeg ikke er inneforstått med, og at det i dette tilfellet kjennes ekstra deilig å være kjønnsdiskriminerende og ukorrekt, nettopp fordi vi er et feministisk tidsskrift og dette er en åpenbar trigger-knapp. Men likevel, hvorfor? Det er den færreste delen av befolkningen som er medlem av et feministisk tidsskrift, og likevel er fitte, kjerring, eller fittekjerring, en av de vanligste kjønnsreduserende anklagene en kvinne møter. I nettdebatt, på vei hjem fra byen, på butikken. Man kaller henne fitte, og med ett er hun bare kjønn. Og en kjønnsdel kan jo ikke mene noenting som helst, ikke objektivt i allefall. Alt en kjønnsdel uttrykker er kjønnet, og dermed også suspekt og preget av kjønnslige egeninteresser. Det er så kjedelig! Det er det jeg får lyst til å rope. Det er kjedelig, det er irrelevant og det stopper dialogen!

Når noen kaller noen «fitte», og med dette ene ordet mener å kapsle inn alt som må sies, alt som er vesentlig, alt et menneske ér, provoserer det. Det forfekter et menneskesyn, for ikke å snakke om menneskeforakt, som reduserer mennesker til omvandrende kjønnsorganer. Hva det koker ned til er at det finnes kun to typer mennesker, mennesker som har baller og mennesker som er fitter, hvor førstnevnte er mer verdt enn den andre. Det er nettopp denne logikken fitte-retorikken bygger på, fordi det å si at noen er en fitte reduserer personen til annenrangs, dømt til å tape i en konfrontasjon. Og denne logikken er så omfattende at den drar alle med seg. Mor, søster, tante, datter, bestemor. De har fitter alle sammen. Man skulle tenke litt på det neste gang man vurderer å flagge fitteforakten.

Det handler om respekt. Yo.

Gutt på leting etter rom i sentrum? Jeg kan ikke hjelpe, desverre.

4 apr

Dette til tross for at jeg flytter 1. mail og nå har et ledig rom til leie midt i smørøyet. Det er et fint rom. Stort, lyst, høyt under taket, stukkatur og to doble vinduer. Leien er blodpris (4300) men billig i forhold til markedet. Skulle ikke være noe problem å finne leietaker.

Men jeg kan altså bare velge innenfor en gruppe som utgjør halvparten av befolkningen. Da jeg skrev til huseier at jeg skulle legge ut annonse, fikk jeg beskjed om å finne en jente, siden vi er et «jentekollektiv». Er vi det? Fra når? Jeg har nå bodd på dette rommet i eviglange fire år nå, og er det desidert eldste medlemmet. Nå har vi valgt å rekruttere selv, fremfor å si opp kontrakten, og riktignok har alle leid videre til jenter. Men dette er altså vårt eget valg. Og det kan nok diskuteres. Men uansett er det selvvalgt, og i alle de andre etagene huseier leier ut til bor det både gutter og jenter.

Jeg har ofte lurt på hva gutter synes om dette at de er uglesett på leiemarkedet. Til dags dato har jeg faktisk aldri hørt en oppglødet tirade, ikke engang et oppgitt utfall, verken i mediene eller vennekrets, der en gutt forbanner alle huseiere og deres kjønnsdiskriminering. Utleiers holdning bygger på en antakelse at gutter flest er mer tvilsomme enn jenter i bosfæren. Hva dette består i er jeg litt usikker på, men har en forestilling om at det handler om igjengrodde oppvaskbenker, nedgrisede toaletter og mumifiserte grandisstykker i sofasprekkene. – Ve, den mannlige leietaker, alt han berører blir til mugg! Noe slikt… Uansett; hvorfor er det ingen som roper ut? Er fliringen i sjegget oppriktig når noen kaller dere grisegutter, eller er det en avvæpning av et faktisk ubehag?

Husleieloven § 1-8. lyder:

Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn eller nedsatt funksjonsevne. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved slik diskriminering gjelder likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Image

Mannlig leietaker? Neitakk!

Men dette gjelder som så mye annet ikke i praksis. Da jeg skrev til huseier at det var vi som bodde der som bestemte om det var et «jentekollektiv» eller ei, svarte han at «Heidi (deilig hersketeknikk) det er jeg som bestemmer hvem som skal bo i mine leiligheter. Nå har du leiet hos meg så lenge at det burde du vite nå.» Jeg repliserte at han som har leid ut så lenge, burde kjenne husleieloven. Likevel vet jeg jo godt at jeg kommer til å leie videre til en jente. Ikke engang jeg orker å ta opp kampen i rettferdighetens tjeneste, så da tenker jeg at det sikkert er veldig mange andre, de fleste, som tar samme avgjørelse. Nok en deltakelse i myten om gutten som urenslig og ute av stand til å ivareta et hjem.

Faen ta.

PS. Siste melding fra huseier:

«Heidi (arg!!!) Jeg har sagt mitt om dette. Alle visste om dette og alt annet da de flyttet inn. Dette er siste meldingen du får fra meg. Når du finner jenta som passer inn i kollektivet kan du kontakte meg igjen