Tag Archives: oppvekst

Pippi er en jente, jente!

1 apr ...eller barnlig humor?

Jeg kom med et tilgjort stønn i det jeg knakk hodet bakover og videre rullet det i retning iPhonen, som jeg sendte et olmt blikk. Radioappen var satt på P2, jeg stod i dusjen og høyttalerne var skrudd på maks. – …jeg mener, du har vel aldri vært så interessert i sånne jenteting, sitte pent og stille og kle deg i kjole? Du likte sikkert Pippi kan jeg tenke meg? Nei! Nei! Nei! skriker jeg inni hodet mitt og begynner å skrive en mental tekst der jeg står og skrubber meg med hissige bevegelser. Beveget, det var det jeg var. Av sinne.

Mine ransakelser, både av selvet og den verden jeg omgir meg med, stammer ofte fra følelsen av ubehag. Alt som er vanskelig interesserer meg. Og jeg kan ikke huske første gang jeg kjente dette spesifikke ubehaget, dette som romler i magen hver gang jeg hører noen definere seg som en guttejente, men den har vært der i mange år, og tiltatt med tiden. Nå var den altså så påtrengende at jeg kom med oppgitte teatralske stønn selv i enerom. Det var på tide å finne kilden.

Radiostemmen var hyggelig og innsmigrende. Rammen var et ukritisk lanseringsintervju i forbindelse med Heidi Marie Vesterheims siste plate. Det skulle være god stemning i studio, og programlederen legger forholdene til rette for at Vesterheim skal lansere seg selv som en av disse vellykkede kvinnene som var guttejenter i oppveksten. Det som kjennetegner guttejenten er fysisk aktivitet, gjerne litt vågal: klatring i trær, kappkjøring på sykkel, epleslang og så videre. Utover dette kan man kjenne guttejenten på motstanden til upraktisk tøy man ikke bør få grønske på. Lyserosa blondekjoler og hvite småsko er typiske hatobjekter for guttejenta. De liker ikke å sitte stille lenge av gangen, ler høyt og løper fort. Den voksne guttejenten derimot er ikke en videreføring av disse egenskapene. Tvert imot. Det er nettopp derfor historien typisk fortelles til storøyde tilhørere. Du? Guttejente? Sannelig, det får man si. Kult.

...nå kurert.

Forhenværende guttejente

Det er vel her mitt problem starter. Mitt ubehag bærer en følelse av svik. Jeg føler meg forrådt hver gang en kvinne lanserer historien om guttejentebarndommen og dens fantastiske eventyr. «Jeg var en av gutta» sier de, og mitt hjerte brister. Hvorfor?

Jeg var ikke en guttejente. Nesten alle vennene mine var jevnaldrende venninner. Vi lekte ofte med Barbiedukker. Jeg elsket å dra på handleturer med mamma for å finne nye klær ved skifte av årstider, og best var våren, fordi da fikk jeg gjerne en penkjole eller lette små tøysko som bare tålte bart føre. Det fantes to gutter i nabolaget, men hver gang vi lekte med de endte det gjerne opp drama og tenners gnissel, fordi vi stadig byttet på hvem av oss som var kjærester med de. Når jeg hører guttejentemyten blir jeg oppriktig sint, selv når den tas i besittelse av en C-kjendis på andre siden av kloden. Er jeg sjalu? Hadde jeg en ulykkelig barndom, og som resultat et ønske om at hele verden måtte lide samme sjebne?

Nå er det ikke hvemsomhelst som kan dra guttejentekortet. Opplevelsen av kontrast er avgjørende. En som bærer guttejentebarndomen som en medalje på brystet er gjerne iført en svært feminin uniform. Den forhenværende guttejenta er en som nå har tatt skrittet over i jentejentas territorie og manøvrerer seg gjennom hennes univers med stilsikker stiletthelgange og fransk-manikyrfingerspitzsgefühl. Salma Hayek er et nylig eksempel. Eller vår egen Märtha Louise. De har både fått nyte godt av guttens frihettrang, protest mot det konforme og autoriteter, samtidig som de nå mestrer kunsten å være en kvinne og er sentrum for maskulint begjær. Det beste fra begge verdener og begge deler selvvalgt. Det er slik det fremlegges. Brita Møystad Engseth eller Erna Solberg kan ikke dra guttejentekortet. Deres femininitet er ikke åpenbart befestet for enhver.

...eller barnlig humor?

Maskulin iscenesettelse av tungen?

Jeg føler meg sveket. De stjeler! Tenker jeg, i et på samme tid irrasjonelt og klart øyeblikk. De stjeler barndommen min! De grafser til seg land de ikke eier og bygger skyhøye gjerder med definisjonene sine, tenker jeg, og rister hardt på sjampoflasken. Nå har jeg blitt selvrettferdig, og den tomme beholderen kastes ned på gulvet. Jeg var ingen guttejente. Jeg var en jente. Jeg lekte med Barbie, elsket å pynte meg, snoket i mammas sminkepung, subbet rundt i huset i hennes røde pumps og tagg henne om å lakke neglene mine. Samme jenta løp også det raskeste hun kunne ned på fotballbanen hvert eneste skolefriminutt, dro på oppdagelsesferder i skogen og tilbrakte endeløse timer under basketballkurven i bakgården for å lære seg den perfekte serven. Jeg gikk på epleslang, røyket strå med stjålne fyrstikker og dro ett og ett ben av stankelben på murveggen for å se hvordan de fortsatte å sprelle. Dette er også min barndom. Jeg, en jente. Eller jentejente om du vil, jeg tar det som en hedersbetegnelse, selv om jeg ikke helt føler behovet for fordoblingen. Og det er vel noe av dette jeg føler jeg mister hver gang en kvinne på nytt forteller myten om guttejentebarndommen. – Du deler verden i to og stenger meg ute fra halvparten, har jeg lyst til å rope mens jeg rister de i armen. Og det som kanskje er ennå verren er at de oppvurderer alle erfaringene som tilhører «gutt» og nedvurderer samtidig de som tilhører «jente». Hvor mange menn skryter av å ha vært en jentegutt?

Jeg vokste opp i en familie der lørdagskvelden var ukens høydare. Da jeg så pappa på vei til dusjen i slåbroken visste jeg at mamma var i gang med å bake ut en langpannepizza, Torolasagne eller liknende delikatesser. Pappa staset seg litt for mamma på lørdagskveldene. Hoppet over morgenbarberingen, tok en dusj før middagen og kjemmet håret med en fintagget kam. Men best av alt (o´lykke!) han barberte seg og spanderte et par dråper Old Spice på kinn og nakke. Jeg husker den flotte barberkosten, de langsomme og utstuderte dragene med høvelen over ansiktet, spent som et lerret med en munn i stram o-form. Lyden av høvelen som pisket vannet i vaskeservanten før han begynte på en ny stripe. Jeg stirret fascinert på ham i speilet, og en dag kom pappa på den geniale ideén å gi meg en gammel høvel, uten blad (dette forstod jeg ikke før mange år senere), så jeg kunne være med på hans eksotiske lørdagsritual. Jeg husker skummet som en magisk komponent, som fra å være en liten klatt med gele på noen sekunder vokste seg til en stor, hvit skumdott. Og den myke kosten som jeg brukte til å børste den myke kremen ut over ansiktet før jeg skrapet det av ved å herme pappas bevegelser. Old Spice fikk jeg ikke, dog. Kanskje like greit.

Undertegndede håper hun i fremtiden ikke vil behøve å ta stilling.

Prinsesseprinsesse, prinseprinsesse, eller Ingrid Alexandra?

Ettersom jeg er blitt eldre er dette blitt et høyt skattet minne for meg. Sammen med mange andre. Men grunnen til at jeg liker å fortelle om dette i voksen alder ligger unektelig kontrasten mellom det særs maskuline og den barnlige naiviteten. Og det gir kredibilitet for en jente å trå inn i en maskulin sfære. Den samme effekten oppnås ikke om jeg forteller hvordan mamma lærte meg å strikke, bruke hårfjerningsvoks på leggene (au!) eller hvordan vi satt i sofaen med salongbordet fult av remedier og hadde «hjemmespa» på søndagene. Jeg fikk låne ansiktsmasker og kremer jeg trengte like lite som en runde med barberhøvel i ansiktet. Men der den sløve barberhøvelen kan sees som et individuelt opprør, kan hjemmespaet sees som indoktrinering. Og om det finnet ett fremdtredende trekk ved vår kultur må det være fremdyrkelsen av individet og egenarten i historien om oss selv.

Men det handler om mer enn dette. Forsøk å kjenne litt på ubehaget i et scenarie der en sønn, idet han stadig beundrer sin mors sminkelegging på badet, får en innføring i kunsten ved å prøve seg frem på sitt eget ansikt. Dette blir en lørdagstradisjon for de to. Mor og sønn sminker seg sammen før middag. En ekvivalent til min barbering, men med et helt annet potensiale for ambivalens og avsky. Hvor mange jenteguttbarndommer finner vi, med positivt fortegn, i mediene sammenliknet med guttejenter?

Jeg blir så sint når jeg får servert historien om guttejenta, fordi de tar fra meg kompleksiteten. Myten smitter over på fortiden og gjør den mer ensrettet, strømlinjeformet og, ja, kjedelig, enn hva den faktisk var. Når noen ber meg ta stilling til om jeg var en jentejente eller guttejente, og dette blir en konvensjonell stilingstagen, begynner jeg å glemme at jeg for eksempel bygde en trehytte i skogen, for deretter å hente Barbiene mine og leke med de der, med radikalt nye muligheter for fantasiuniverset rundt figurene. Og jeg blir så sint, fordi i tillegg til at mine minner forsimples, skal jeg også kjenne større stolthet over bygging av trehytten enn Barbieleken, uavhengig av hva jeg selv oppskattet på den tiden. Jeg føler meg sveket hver gang noen går med på guttejente-jentejente-premisset fordi den undegraver det faktum at barn er barn. En av deres fremste egenskaper er nysgjerrighet og vitebegjær. De kommer aldri i en ferdigstøpt form. Det setter også opp et firedelt univers der jentejente, guttejente og guttegutt er godkjente kategorier, men krysningen jentegutt i beste fall er latterlig, i verste fall uakseptabelt. Og jeg blir forbannet når Pippi Langstrømpe skal trekkes inn i dette komplottet, da hun ofte nevnes som inkarnasjonen av guttejenta. Egenrådig, obsternasig, individuell, aktiv og sterk. – Kan jeg være så snill å rekke opp hånden for å påpeke at dette på ingen måte kun gjelder for barn som dyrker guttesfæren, spør jeg ansiktet i speilet, idet jeg tørker bort dampen. Det er et resultat av vår egen hang til å finne systemer selv der det ikke finnes noen, noe som ikke alltid slår heldig ut. Jeg elsket Pippi, spesielt hennes sans for avantgarde mote og stilmiks fenget meg (ingen skal komme her og fortelle meg at den jenta ikke var utstudert i sitt forhold til estetikk). Senere i oppveksten ble Lisa Simpson en favorittfigur. Hos henne var det fremfor alt en ukuelig retterdighetssans, stor intelligens og rørende empati som talte til meg. Var Lisa Simpson en jentejente? En flink pike? Og hvis så, gjør det henne mindre verdt som forbilde?Jeg føler meg sveket av guttejente-kvinnene, fordi jeg selv var en jentejente i min barndom. Og en guttejente. En jente, uten forstavelse, men først og frem et barn. Jeg var et barn i min barndom, og jeg gjorde og opplevde mye rart. Mye fint. Mye vondt. Mye morsomt. Slik er det for de fleste. I forskjellige situasjoner kan ett og samme menneske fremstå som både modig ridder eller feig reddhare. Er det ikke noe ekstremt sårbart over måten Pippi dyrker sin fraværende far, for eksempel? Eller heltemodig i hvordan Lisa stadig trår ut av mengden for å forsvare de svakeste? Jeg vil gjerne ha meg frabedt et mediesamfunn der vi snakker om guttejenta som en reell karakter. Og jeg vil ha meg frabedt en samtid der det som anses for klassisk feminine barndomsminner ties, glemmes eller nedvurderes, uavhengig om de minnene tilhører en jente eller en gutt. Jeg nikket enig til meg selv i baderomsspeilet. – Det er herifra ubehaget stammer, tenkte jeg, og løftet armene ut mot siden, flakset litt. – Det kommer fra tilstramningen av den kjønnede tvangstrøyen, som jeg stadig kjemper for å løsne.